Nyhet / 06.11.2019

Bærekraftig vekst i havbruksnæringen

Skrevet av Nicolai Heyerdahl

Myndighetene må løfte havbruksnæringen til et høyere forvaltningsnivå. Det er det klare rådet fra Haavind-partner Bjørn Sørgård.

Sørgård var en av foredragsholderne under DN-konferansen «Havets Hus» i slutten av oktober, der tunge navn fra blant annet havbrukssektoren var samlet i Oslo.

Budskapet til Sørgård var klart: Myndighetene må løfte havbruksnæringen til et høyere forvaltningsnivå og samle ressurser og kompetanse i ett statlig tilsynsorgan. Sørgård belyste gjennom eksempler hvordan dagens organisering kan utgjøre et hinder for investeringer og utvikling i bransjen. Det mangler en felles, overordnet regulering av næringen som gir tilstrekkelig forutsigbarhet og trygghet for fremtidige investeringer.

Dette budskapet falt i god jord og fikk støtte fra andre deltakere i den senere paneldebatten.

1000x640-Bjorn-3
Haavindpartner Bjørn Sørgård på scenen under DN-konferansen "Havets Hus"

En motor i norsk økonomi

Havbruksnæringen er en økonomisk motor i kyst-Norge. Det finnes i dag rundt 1100 oppdrettsanlegg langs kysten. Næringen eksporterer til mer enn 160 land.  I 2018 ble det eksportert laks til en verdi av rundt 65 milliarder norske kroner. Flere selskaper har fått tillatelse til, og er i ferd med å utvikle konstruksjoner som kan produsere laks langt ut i havet.

Det er anslått et potensial for en seksdobling av omsetningen i sjømatnæringene frem mot 2050. Akvakultur vil kunne stå for en stor del av denne veksten.

Norge har unike fortrinn for å lede utviklingen av en industriell og bærekraftig sjømatproduksjon. I fremtiden vil norsk akvakultur trolig omfatte flere arter enn laks, herunder også alger, som tang og tare. Men det er ingen selvfølge at vi har det slik – og heller ingen selvfølge at den samme, fantastiske utviklingen vil fortsette.

Mange kokker, mye søl

Sørgård påpekte at det tradisjonelt har vært et godt samarbeid mellom forvaltningen, næringen og forskningsmiljøer. Men det har over tid vokst frem en for uoversiktlig og fragmentert forvaltning.

I samarbeid med Haavind-partner og kollega Ida Espolin-Johnson, ledet han for en tid tilbake arbeidet med en komparativ analyse av regelverket for de ulike havnæringene; fiskeri, havbruk, petroleum og maritim. Analysen ble gjennomført på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet som en oppfølging av regjeringens havstrategi. Funnene viste at havbruksnæringen skiller seg ut fra de andre havnæringene.

  • Regulering:
    Det mangler en gjennomgående og koordinert miljøregulering. Fiskerimyndigheten har et miljøregelverk, mens miljømyndighetene styrer gjennom enkeltvedtak fra Fylkesmannens miljøvernavdeling, noe som gir lite forutsigbarhet og felles praksis for næringen. Det mangler også en sektorspesifikk HMS-regulering.
  • Tildeling av tillatelser:
    Petroleumsnæringen behandles på høyere forvaltningsnivå. Utvinningstillatelser gis av Kongen i statsråd etter anbefaling fra OED/Oljedirektoratet og ASD/Petroleumstilsynet. Forurensningstillatelse gis av Miljødirektoratet. For Havbruk ser dette annerledes ut. Tillatelse til lokalitet gis av fylkeskommunen og næringen må hente tillatelser fra regionale sektoretater som Mattilsynet, Fylkesmannen og Kystverket. Forurensningstillatelse gis ikke av Miljødirektoratet, men av Fylkesmannens miljøvernavdeling, hvilket fører til en mindre enhetlig og mindre forutsigbar praksis.
  • Forvaltningsstruktur:
    For petroleumsnæringen er Petroleumstilsynet, Olje- og energidepartementet og Miljødirektoratet sentrale. Innen Maritim næring er Sjøfartsdirektoratet sentrale, på samme måte som Fiskeridirektoratet (og Sjøfartsdirektoratet) er det for fiskerinæringen. For havbruk er det en mer fragmentert forvaltning med flere statlige regionale sektoretater, fylkeskommunen og kommunen, som alle har veto i forhold til om etablering skal tillates. Forvaltningsstrukturen kan i seg selv bidra til ulike rammevilkår og manglende forutsigbarhet for næringen.

I 2019 preges akvakulturforvaltningen av svært lang saksbehandlingstid for søknader og klager både hos Fylkesmennene, Mattilsynet og Fiskeridirektoratet. Det tar ofte 1-2 år å få behandlet helt ordinære søknader.

1000x640-Bjorn

Vil staten satse like mye på havbruk?

Med hensyn til insentiver og skatteregler, er petroleumsnæringen i en særstilling. Staten går også inn med betydelige summer for å avlaste selskapenes investeringsrisiko. For eksempel har det gjennom leterefusjonsordningen, fra den ble innført i 2005 og frem til 2016, blitt utbetalt over hundre milliarder kroner fra staten. Oljeselskapene har en høy skattesats, men det betales av et overskudd.

Havbruksnæringen må på sin side søke tillatelser til markedspris og betale up front, før tillatelsene kan utnyttes. Dette øker risikoen for selskapene og skaper også et nærmest uoverstigelig etableringshinder for eventuelle nye selskaper.

Aktiviteten på sokkelen skal etter hvert skaleres ned og norsk økonomi vil i større grad avhenge av hva slags bærekraftige havnæringer vi klarer å bygge for fremtiden. Sørgård utfordret myndighetene på om de vil satse på havbruk på sammen måte som de har satset på petroleum.

Hva er løsningen?

Trenden er at vi innen havbruk går fra mange små selskaper til færre store. Matfiskoppdrett av laks og ørret i sjø drives i dag av ca. 100 selskaper. Selskapene har gode internkontrollsystemer og er i stor grad sertifisert etter ulike internasjonale standarder. Dette gir grunnlag for å vurdere myndighetenes innretning for tilsyn med næringen. Selskapene er modne nok til å ta ansvar .

Sørgårds metode:

  • Løfte forvaltningen av havbruksnæringen til et høyere nivå og anerkjenne næringen som en fremtidig motor i en bærekraftig norsk havindustri
  • Tilføre økte ressurser til havbruksforvaltningen
  • Samle ressurser og faglig kompetanse i ett statlig organ
  • Ha fokus på systemkontroll av aktørene i havbruksnæringen

En sterk og helhetlig offentlig forvaltning med høy kompetanse på de ulike sider ved akvakulturdriften vil være til fordel både for næringsutvikling og verdiskaping, samt til fordel for en effektiv ivaretakelse av hensynet til fiskehelse, fiskevelferd og miljø.