Norge vil tidligere på banen i EU. Hva betyr det for næringslivet?

Riktig diagnose, og en vi kjenner godt. Haavind har i flere år satt søkelys på gapet mellom EU-retten og norsk rett på energi- og industriområdet. På årets Arendalsuka arrangerte vi for tredje år på rad debatter om industriens rammevilkår. I «Made in Norway = Made in Europe?» pekte vi på at sentrale deler av EUs nye industripolitikk ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen. Det gjelder blant annet Net Zero Industry Act og Critical Raw Materials Act. Norsk industri risikerer derfor å bli behandlet som tredjelandsaktør. Regjeringens tiltak tar tak i nettopp dette, og det ønsker vi velkommen.

Prinsippet er ikke nytt, men krever praktiske gjennomføringstiltak. At forberedelsesfasen er der Norge har best mulighet til å påvirke, står allerede i regjeringens egen EU/EØS-håndbok. Håndboken beskriver også ekspertgruppedeltakelse etter EØS-avtalen artikkel 99, EØS-notater som skal opprettes «så tidlig som mulig», og at Kommisjonens grønnbøker og hvitbøker som hovedregel skal sendes på høring. Verktøyene finnes altså. Utfordringen har vært å bruke dem systematisk, og at EFTA-systemet og norsk embetsverk – med langt lavere bemanning og ofte bredere ansvarsfelt enn EU-organene – ikke har hatt kapasitet til å holde tritt med den rivende utviklingen i EU. Disse systemutfordringene består også med regjeringens nye tiltak.

Flere spørsmål står fortsatt ubesvart:

• Ressurser. Pressemeldingen snakker om mer effektiv ressursbruk og avbyråkratisering, men sier ikke noe om nye midler. Tidlig påvirkning krever fagfolk som følger forslag gjennom Parlamentet, Rådet og Kommisjonen ofte over flere år. Hvis tiltakene skal gjennomføres innenfor dagens rammer, er det en reell risiko for at kapasiteten bare flyttes. Statsbudsjettet for 2027 vil gi en første indikasjon på om det prioriteres økte ressurser til EØS-arbeidet.

• Praktisk gjennomføring. Det er ikke kjent hvordan tiltakene praktisk skal gjennomføres, herunder om det skal etableres nye frister for departementene eller om det vil komme en oppdatert EU/EØS-håndbok, og hvem som får ansvaret for å følge opp.

• Prioriteringer gir også nedprioriteringer. Et årlig prioriteringssystem kan gi bedre fokus. Samtidig kan saker som ikke prioriteres, bli liggende enda lenger. Det er uklart hvilke kriterier som skal gjelde, og om næringslivet får mulighet til å gi innspill. Gjennomføringen av en rekke rettsakter med viktig betydning for næringslivet, særlig på energi- og industriområdet, har blitt nedprioritert av regjeringen av politiske årsaker. Denne utfordringen består også med regjeringens nye tiltak.

• Tidlig avklaring av EØS-relevans. Flere av EUs nye industrirettsakter berører områder som ligger i grenselandet for EØS-avtalens virkeområde. Når arbeidet starter tidligere, må Norge også ta stilling til EØS-relevans tidligere, og EU deler ikke nødvendigvis det norske synet. Regjeringen understreker selv at nye tilleggsavtaler forutsetter at EU ser en egeninteresse i dem.

• Tempo og demokratisk forankring. Tidligere og tettere involvering av Stortinget er ønskelig, men flere konsultasjonspunkter kan trekke i retning av lengre saksbehandling. Det kan komme i konflikt med målet om raskere innlemmelse.

• Bruk av kunstig intelligens. Økt bruk av KI kan effektivisere arbeidet, men reiser spørsmål om kvalitetssikring av EØS-rettslige vurderinger, etterprøvbarhet og informasjonssikkerhet. Behovet for «human in the loop» gjør at effektiviseringsgevinstene ofte er mer begrenset enn optimistiske anslag først tilsier.