HelgelandsKraft vant prinsipiell sak om grunnleggende kontraktsrettslige spørsmål

Med bistand fra Haavinds energiteam vant HelgelandsKraft nylig en prinsipiell sak om grunnleggende kontraktsrettslige spørsmål. I Høyesteretts dom av 8. april 2014 fikk HelgelandsKraft medhold i at selskapet ikke hadde plikt til å inngå avtale om leie av fallrettigheter som viste seg å være overdratt til selskapets rettsforgjenger allerede i 1935. HelgelandsKraft ble også tilkjent fulle sakskostnader i en sak som vil finne sin vei til juridiske lærebøker.

HelgelandsKraft inngikk i 2005 avtale med en grunneier om utvikling av Øvre Forsland kraftverk i Leirfjord kommune. Avtalen var todelt. Avtalens første del etablerte et samarbeid mellom partene i en planleggingsperiode. Dersom prosjektet fikk nødvendige offentlige tillatelser og HelgelandsKraft besluttet utbygging, skulle partene inngå en ny avtale om leie av fallrettigheter og grunnarealer til bruk i kraftverket. Som vederlag i den fremtidige leieavtalen ville grunneieren motta 50 % av overskuddet fra kraftproduksjonen.

I 2009 kom det for en dag at de samme fallrettighetene var overdratt fra grunneierens rettsforgjenger til HelgelandsKrafts rettsforgjenger allerede i 1935. HelgelandsKraft mente derfor at selskapet ikke kunne være forpliktet til å inngå ny avtale om leie av fallrettighetene som ville gi grunneier krav på vederlag. Grunneieren mente på sin side at avtalen mellom partenes rettsforgjengere i 1935 ikke ga noen rett til å utnytte det aktuelle fallet. Grunneier hevdet også å ha krav på en ny avtale om leie av fallrettighetene og tilhørende vederlag, uavhengig av om rettighetene var blitt overdratt i 1935.

For å opprettholde fremdriften i prosjektet og unngå unødige tap, ble partene enige om at HelgelandsKraft kunne starte utbygging mens saken sto for domstolene, uavhengig av forståelsen av rettighets­forholdene.

I tingretten fikk HelgelandsKraft medhold i at fallrettighetene var ervervet allerede i 1935, og at selskapet ikke var forpliktet til å inngå ny leieavtale. Plikten til å inngå ny avtale måtte settes til side etter avtaleloven § 36.

Lagmannsretten var enig med tingretten i at 1935-avtalen ga HelgelandsKraft rettighetene til fallet. To av de tre lagdommerne mente imidlertid at plikten til å inngå ny leieavtale ikke kunne settes til side. Flertallet la blant annet betydelig vekt på at grunneier var en privat part godt oppi årene, selv om HelgelandsKraft forholdt seg til grunneiers barn ved avtaleinngåelsen, og på at HelgelandsKraft var et profesjonelt kraftselskap som kunne avklart rettighetsforholdene forut for avtaleinngåelse. Mindretallet mente at HelgelandsKraft ikke var forpliktet til å inngå en avtale om leie av fallrettigheter når grunneier ikke kunne levere den helt sentrale ytelse: Fallrettighetene.

HelgelandsKraft anket spørsmålet om plikt til å inngå ny avtale til Høyesterett. Grunneier anket på sin side over forståelsen av rettighetsforholdene fra 1935. Kun HelgelandsKrafts anke ble sluppet inn til behandling i Høyesterett. Tingrettens og lagmannsrettens enstemmige konklusjon om at HelgelandsKraft hadde rett til å utnytte fallet i medhold av avtalen fra 1935, ble derfor rettskraftig.

I Høyesterett vant HelgelandsKraft også den siste delen av saken. Høyesterett fastslo at selskapet ikke var forpliktet til å inngå avtale om leie av fallrettigheter når grunneier ikke kunne levere sin ytelse. Forpliktelsen måtte settes til side etter avtaleloven § 36, til tross for at terskelen for avtalerevisjon er særlig høy når dette skjer til gunst for en næringsdrivende i et avtaleforhold med en ikke-profesjonell part.

Høyesterett la særlig vekt på to forhold. For det første forelå et totalt brudd på det grunnleggende kontraktsrettslige prinsipp om at den ene parts plikt til å yte forutsetter en motytelse fra den annen part. For det andre var det tale om å sette til side en fremtidig ytelse, ikke ytelser som allerede var levert. Høyesterett uttalte blant annet:

«At Hoff ikke er i posisjon til å levere sin ytelse, er et åpenbart brudd på partenes forutsetning da avtalen ble inngått. Når denne balansen i kontraktsforholdet så totalt forrykkes, som i vår sak, framstår en plikt for Helgelandskraft til å oppfylle sin del av avtalen som kvalifisert urimelig. At det her dreier seg om et betydelig vederlag – av Hoff oppgitt til et antatt neddiskontert beløp på til sammen ca. 30 millioner kroner – som skal erlegges over en lang tidsperiode, bidrar til å forsterke urimeligheten.»

Høyesterett konkluderte med at det ikke var grunnlag for å legge ansvaret for ikke å ha avklart rettighetene på én av partene. I alminnelighet må både grunneier og utbygger ha oversikt over egne rettsforhold. Høyesterett påpekte videre at en eventuell klanderverdighet hos utbygger uansett ikke ville vært avgjørende fordi den ikke hadde sammenheng med grunneiers manglende evne til å levere sin ytelse.

Konklusjonen ble derfor at kraftselskapet ikke hadde plikt til å inngå ny avtale om leie av fallrettigheter. HelgelandsKraft vant saken fullt ut og fikk erstattet sine sakskostnader for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett.

Dette er første gang Høyesterett setter til side en avtaleforpliktelse til gunst for en næringsdrivende overfor en ikke-profesjonell part med hjemmel i avtaleloven § 36.

Flere advokater i Haavinds energiteam har arbeidet med saken. Advokat Johan Fr. Remmen prosederte saken i Høyesterett på vegne av HelgelandsKraft.