Hvilke regler som gjelder for at entreprenøren skal opprettholde sine krav etter NS 8407 punkt 35.2 b og tvisteloven § 18-3 har vært mye debattert i bransjen de siste årene. Bestemmelsene kan medføre tap av berettigede krav og har dermed stor betydning for partene. I en ny dom har Høyesterett nå kommet med en avklaring. Høyesterett konkluderer med at en forliksklage må følges opp med stevning innen ett år etter forliksrådets innstilling, jf. tvisteloven § 18-3 annet ledd.

Overordnet om saken og problemstillingen som reises

Saken gjaldt en sluttoppgjørstvist mellom KF Entreprenør og Oslo kommune. Avtalen mellom partene var basert på NS 8407, som i punkt 35.2 bokstav b oppstiller følgende:

«Dersom totalentreprenøren mottar avslag fra byggherren på et varsel etter 32.2 eller krav om vederlagsjustering eller fristforlengelse, må han […]
b) ta de nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang eller voldgift etter reglene 50.4, senest åtte måneder etter overtakelsen […]»

Dersom byggherren har avslått et krav på endringsordre, vederlagsjustering eller fristforlengelse, innebærer bestemmelsen at entreprenøren må ta de nødvendige rettslige skritt innen åtte måneder etter overtakelse, for å unngå at kravene skal gå tapt. I saken innga entreprenøren forliksklage innen kontraktens frist. Forliksrådets behandling av saken endte med innstilling. 

Fristen for å ta ut stevning etter innstilling i forliksrådet, er regulert i tvisteloven § 18-3, som lyder som følger:

«De virkninger som følger av annen lovgivning av at søksmål er reist, inntrer når prosesskrivet som reiser saken eller inndrar kravet, er sendt, slik at fristen er avbrutt etter domstolloven § 146. For krav som settes fram i rettsmøte, inntrer virkningen når kravet settes fram.

Når foreldelse er avbrutt ved forliksklage, opphører denne virkningen dersom stevning, eller eventuelt forliksklage, ikke er sendt til retten innen ett år fra forliksrådet innstilte behandlingen av saken.

Hvis søksmålet avvises eller ellers ender uten dom, og saksøkeren ikke er vesentlig å bebreide for dette, er virkningen etter første ledd fortsatt i kraft hvis kravet reises i nytt søksmål innen tre måneder fra kjennelsen ble forkynt for saksøkeren. Mot oversitting av tremånedersfristen kan det ikke gis oppfriskning» (vår understreking)

For å opprettholde en forliksklages fristavbrytende virkning for foreldelsesfrister, må det etter § 18-3 andre ledd inngis stevning innen ett år etter forliksrådets innstilling. For å opprettholde forliksklagens fristavbrytende virkning for søksmålsfrister som følger av annen lovgivning, gjelder derimot en frist på tre måneder fra forliksrådet har forkynt sin avgjørelse om å avvise eller innstille saken.  

I saken for Høyesterett hadde entreprenøren inngitt stevning seks måneder etter forliksrådets innstilling. Det er rettidig etter tvisteloven § 18-3 andre ledd, men var for sent etter bestemmelsens tredje ledd.

Høyesteretts syn på saken

Høyesterett legger først til grunn at «nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang» etter NS 8407 punkt 35.2 b forutsetter at en forliksklage følges opp i tråd med tvisteloven § 18-3 for at de omtvistede kravene skal være i behold. Forliksklagen innebærer med andre ord ikke at fristen i NS 8407 punkt 35.2 b er avbrutt med endelig virkning.

Høyesterett behandler deretter spørsmålet om fristen i NS 8407 punkt 35.2 b faller innunder tvisteloven § 18-3 annet eller tredje ledd. Høyesterett gir i premiss 80 følgende en generell redegjørelse for tvisteloven § 18-3 annet ledd. I premiss 87 legger Høyesterett følgende til grunn:

«Eg legg etter dette til grunn at tvistelova § 18-3 andre ledd berre omfattar reglar som etter sitt innhald er foreldingsreglar medan søksmålsfristar fell utanfor.»

Deretter behandler Høyesterett spørsmålet om fristen i NS 8407 punkt 35.2 b er en søksmålsfrist eller foreldelsesfrist. I premiss 99 konkluderer Høyesterett på følgende måte:

«Eg har etter dette kome til at fristen i punkt 35.2 bokstav b etter sitt innhald må reknast som ein lovleg avtalt materiell foreldingsfrist. Regelen har kjenneteikna til ein materiell foreldingsregel, og både ordlyden og systematikken i standardkontrakten elles tilseier at den er ein foreldingsregel. Det same gjer forhistoria til kontrakten og praktiseringa av den.»

Høyesterett konkluderer med at fristen i NS 8407 punkt 35.2 b er en materiell foreldelsestvist og at tvisteloven § 18-3 annet ledd derfor kommer til anvendelse. For å beholde den fristavbrytende virkningen av forliksklagen er fristen for å ta ut stevning etter forliksrådets innstilling dermed ett år.

Dommens betydning

NS 8407 punkt 35.2 b og tvisteloven § 18-3 er til dels uklare bestemmelser, og har vært debattert i bransjen. Oversittelse av fristene i bestemmelsene kan innebære tap av ellers berettigede krav. Det er derfor nyttig at det nå har kommet en avklaring som vil bidra til forutsigbarhet for partene.

Dommen knytter seg konkret til NS 8407 punkt 35.2 b og det er basert på domspremissene vanskelig å si hvilken rekkevidde dommen vil ha for andre avtalte frister.