Vant frem i Høyesterett i viktig prinsippsak om leveringssikkerhet for konsesjonskraft (force majeure)
Hordaland og Rogaland fylkeskommuner, bistått av Haavind, fikk medhold i at kraftverkseier må levere konsesjonskraft selv om kraftverket står som følge av havari og ikke kan produsere.
Hordaland og Rogaland fylkeskommuner, bistått av Haavind, fikk medhold i at kraftverkseier må levere konsesjonskraft selv om kraftverket står som følge av havari og ikke kan produsere.
Hordaland og Rogaland fylkeskommuner, bistått av Haavind, vant frem i Høyesterett i viktig prinsippsak om leveringssikkerhet for konsesjonskraft (force majeure) mot Hydro.
Grunnet sakens generelle interesse for bransjen opptrådte både Energi Norge, Samarbeidande Kraftfylke og Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) som partshjelpere i Høyesterett. Høyesterett kom til motsatt resultat av tingretten og lagmannsretten, og dommen innebærer en avklaring av rettstilstanden på dette området. Dommen inneholder uttalelser av prinsipiell betydning for alle kraftverkseiere og kommuner som har rett til konsesjonskraft.
Høyesterett legger til grunn at force majeure forutsetter en ekstraordinær hendelse som kommer utenfra og som dermed ligger utenfor konsesjonærens kontroll. Leveringplikten er objektiv og uavhengig av om konsesjonæren kan bebreides for driftsstansen eller om driftsstansen skyldes planlagt vedlikehold. Det er da som utgangspunkt ved driftsstanser som skyldes klassiske force majeure-årsaker, eksempelvis naturkatastrofer som ras, flom osv., at konsesjonæren kan være fritatt fra leveringsplikten.
I den konkrete saken skyldtes driftsstansen en rørkollaps som følge av at røret ned til turbinene i Hydros kraftverk Suldal I mest sannsynlig var for svakt dimensjonert til å tåle det ytre vanntrykket når røret ble tappet ned for vedlikehold. Hydro mente at en slik hendelse som hittil hadde vært ukjent og som medførte at kraftverket sto stille i circa 10 måneder mens ny tilførselstunnel ble bygget, var av såkalt force majeure karakter. Hendelsen var ekstraordinær i betydningen svært sjelden og den var forårsaket av det ytre vanntrykket.
Høyesterett konkluderer med at dette ikke er force majeure i industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringslovens forstand. Det ytre vanntrykket var ikke av ekstraordinær karakter. Ettersom ansvaret for levering av konsesjonskraft er objektivt var det heller ikke av betydning at Hydro hadde bygget og dimensjonert kraftverket i tråd med ingeniørfaglig kunnskap på 60-tallet. Dommen bekrefter også at en kommune etter alminnelige kontraktsrettslige prinsipper kan kreve erstatning for urettmessig avbrytelse av konsesjonskraftleveranser.
Høyesterett uttaler i dommen at spørsmålet om konsesjonskraftforpliktelsen er knyttet til det enkelte kraftverket kun er aktuelt om det foreligger en force majeure situasjon, og behandler derfor ikke spørsmålet om såkalt «kildededikasjon». Etter dommen må det trolig legges til grunn at konsesjonskraftforpliktelsen bare opphører dersom kraftverket står på grunn av ekstraordinære ytre forhold som ras, flom osv. Hvor omfattende og sjelden en slik ytre årsak må være for å frita for konsesjonskraftforpliktelsen hadde Høyesterett ikke foranledning til å ta stilling til.
I spørsmålet om saksomkostninger kom et flertall til at hver av partene må bære egne kostnader, og begrunner dette nettopp med at saken har reist prinsipielle spørsmål. Avklaringen av innholdet av force majeure begrepet på konsesjonskraftens område har vært av felles interesse for partene. To dommere mente kommunene skulle tilkjennes saksomkostningene. Fylkeskommunene og partshjelperen Samarbeidande kraftfylke ble bistått av advokatene Håkon Bleken og Aksel Tannum i Haavind.