Realisering av klimamålene og det grønne skiftet betyr større forbruk av kraft og elektrifisering av flere sektorer. Behovet for økt fornybar kraftproduksjon, energieffektivisering og oppgraderinger, samt utbygginger av nettet, er derfor tydelig. Dette påpeker Energikommisjonen på – budskapet er at omfanget av disse tre faktorene må økes, og at ledetiden må ned. Naturvernhensyn og lokal motstand skaper utfordringer for å imøtekomme dette behovet. I tillegg viser klimaendringene og følgene av krigen på kontinentet at fremtiden er uforutsigbar og i endring. Kommisjonen peker derfor på nødvendigheten av klar politisk styring. Rapporten skal bidra til det.

Innledningsvis vurderer kommisjonen hvor stor økning av energi som trengs for å nå klimamålene i 2030. Det poengteres at prognosene ikke er eksakte, blant annet på grunn av potensialet i energieffektivisering. Anslagsvis pekes det likevel på at det kan bli opp mot 75 TWh økning i forbruk, i tillegg til at det kan bli opp mot 24 TWh økning på grunn av elektrifisering av industri- og petroleumssektoren, samt 44-60 TWh økning i transportsektoren frem mot 2050. Kommisjonen setter et mål for å dekke behovet:

«Det bør derfor settes en tydelig ambisjon for hvor vi ønsker å være ved inngangen til 2030-tallet, sammenliknet med i dag. Målet for 2030 må være:

• Minst 40 TWh høyere fornybar kraftproduksjon fra vannkraft, vindkraft, havvind og solkraft.
• Minst 20 TWh energieffektivisering.

Samlet vil et slikt ambisjonsnivå, dersom det realiseres, kunne bidra til rikelig tilgang til fornybar kraft som et konkurransefortrinn for norsk industri, og til opprettholdelse av et netto kraftoverskudd i normalår.»

I det følgende gjennomgår vi kort noen av tiltakene Energikommisjonen foreslår for å nå dette målet.

Tiltak for å fremme effektiv og fleksibel energibruk

For å fremme en mer effektiv og fleksibel energibruk fremholder Kommisjonen at «helheten i energisystemet og varmesystemene» må videreutvikles, og at vi må få til «smart energibruk,

som er mer energieffektiv, mer digital, mer fleksibel og responderer på pris». Kommisjonen mener en realistisk energieffektivisering er på 1-5 TWh innen 2030.

For å få til dette foreslår utvalget at det utarbeides en helhetlig plan for energieffektivisering, hvor ansvaret for koordinering og oppfølging er klart forankret.

Videre understreker Energikommisjonen at industrien må være energieffektiv, fleksibel og digital. Det foreslås blant annet at alle industrivirksomheter skal ha en energiledelse som kartlegger muligheter for effektivisering av eksisterende industri, samt muligheter for investeringer som kan gi effektivisering. Utvalget legger også frem forslag for å utnytte mer overskuddsvarme som generes fra industrien.

Potensialet i å redusere energibruken i nye og eksisterende bygg fremheves også. Et av tiltakene som legges frem er å gjennomføre et nasjonalt effektiviseringsløft for boliger, flerbolighus og yrkesbygg frem til 2030.

Avslutningsvis mener utvalget at lokale ressurser til varme må benyttes i større grad, herunder fjernvarme. Et konkret forslag er at kommunene må ha ansvar for å avveie og ta hensyn til hensiktsmessig varmeløsning i ulike områder når de skal fatte vedtak om tilknytningsplikt til fjernvarme.

Tiltak for å øke kraftproduksjonen

Energikommisjonen ser utfordringene med lang behandlingstid for ny produksjon, naturvernhensyn og Norges folkerettslige forpliktelser. Samtidig peker de på at vi må «vurdere mange kilder til ny fornybar

energi», samtidig som disse forholdene ivaretas.

Når det gjelder skatte- og avgiftspolitikken, som har vært et diskusjonstema gjennom siste halvdel av 2022, peker utvalget på tre prinsipper som skal ligge til grunn: skatte- og avgiftspolitikken skal ikke hindre samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer, den må samtidig sikre at kraftsektoren bidrar til fellesskapet tatt i betraktning at den bruker felles naturressurser, og skatte- og avgiftspolitikken må være forutsigbar. I tillegg må skattesystemet bidra til at naturhensyn ivaretas.

Vannkraften er helt sentral i norsk kraftindustri og for forsyningssikkerheten. Dette erkjenner Energikommisjonen, og den fremholder at vannkraftens viktige posisjon vil styrkes i fremtiden på grunn av økt elektrifisering og utbygging av mer uregulerbar kraft. Kommisjonen mener en økning i produksjon på 5-10 TWh i 2030 er realistisk. Flertallet av kommisjonen mener derfor at det bør tilrettelegges for mer produksjon av regulerbar vannkraft, herunder ved at rammeverket legger til rette for investeringer i fleksibilitet gjennom blant annet økt effekt og pumpekraftverk.

Utvalget fremhever at landbasert vindkraft vil kunne bli sentralt frem mot 2030, da det gir høy vinterproduksjon og har lave kostnader i forhold til kraften som produseres. Kommisjonen anser en økning i produksjonen på 5-10 TWh i 2030 er realistisk. Hensynet til uberørt natur og lokal motstand har likevel gjort utbygging vanskelig. Derfor foreslår kommisjonen at en økt andel av verdiskapningen skal gå til berørte kommuner. Det vises også til allerede vedtatte virkemidler for å fremme økt aksept, herunder at det gis mer veiledning om konsesjonsprosessen og at reindriften involveres aktivt og tidlig i prosessen. Videre foreslår kommisjonen at endringene i plan- og bygningsloven som skal gi vertskommunene økt innflytelse gjøres ferdig, og at nærvind utredes ytterligere.

For havvind fokuserer kommisjonen på at rammebetingelsene må klarlegges og at arealer må tildeles slik at de første prosjektene vil stå klare i 2030. På tross av stor usikkerhet mener utvalget at det bør være satt i stand produksjon av 5-20 TWh havvind innen 2030. Et av tiltakene som foreslås er å lage en langsiktig og helhetlig plan for videre utvikling av havvind og havnett. I denne skal det blant annet legges planer for tilknytning til nett, hvor det skal bygges ut og hvilke teknologier som skal benyttes i hvilke områder.

For å tilrettelegge for mer utbygging av solkraft mener Energikommisjonen at dagens regelverk, som i hovedsak er tilpasset sentralisert kraftproduksjon, bør endres slik at også desentralisert produksjon omfattes. Med reservasjon for størrelsen på utbyggingspotensialet for solkraft de kommende år, mener kommisjonen at en utbygging tilsvarende 5-10 TWh innen 2030 er realistisk. Kommisjonen peker også på at det må utformes en mer helhetlig politikk både for solkraft montert på bygg og bakke. Noen av de konkrete forsalgene er å innføre krav om egenandel av produksjon av energi på nye bygg, med muligheter for unntak, samt å tilrettelegge for etablering av kombinasjonsløsninger, eksempelvis å kombinere karbonbinding med solenergiproduksjon.

Når det gjelder kjernekraft er kommisjonen kort. Den legger til grunn at det ikke er en løsning for Norge nå, men at «Norge bør løpende følge den internasjonale utvikling innen kjernekraftteknologi og -sikkerhet».

Tiltak for å redusere ledetiden

Flertallet i kommisjonen setter et overordnet mål om at konsesjons- og saksbehandlingstiden for kraft- og nettutbygginger halveres. I utredningen pekes det generelt på at en bedre og mer effektiv behandlingstid vil fremme aksept av ny produksjon, samtidig som raskere behandling ikke går på bekostning av kvalitet. Overordnet fremholdes det at tydelige politiske prioriteringer er nødvendig, samt at det må ses hen til prosessene andre steder i Europa slik at Norge ikke havner bakpå sammenlignet med nabolandene. Innholdet i de konkrete forslagene er blant annet at berørte i større grad er i kontakt med tiltakshaver tidlig i prosessen, innføring av en prioritert rekkefølge i søknadsbehandlingen, etablering av parallelle prosesser i behandlingen og tidsfrister for saksbehandlingen.

Tiltak for å øke kapasiteten i nettet

Innledningsvis kommenterer Energikommisjonen Strømnettutvalgets anbefalte tiltak og slutter seg til disse, men fremmer også andre forslag. Blant disse er at i visse områder bør utbyggingen av nettet skje i forkant av konkrete forbruksplaner, at det må vurderes hvordan nettkundene skal kunne prioritere mellom områder og kunder, og at det bør vurderes om nettselskapene kan ta mer risiko ved å redusere reservekravene.

Organisering av kraftsektoren: utenlandskabler og forsyningssikkerhet

Utvalget har ikke foretatt noen inngående vurdering av kraftsektorens organisering. I lys av at forsyningssikkerhet har stått på agendaen den senere tiden, og at betydningen av utenlandskablene er omdiskutert, er det likevel av interesse å se noe nærmere på kommisjonens kommentarer til dette.

Kommisjonen peker på at import er viktig i tørrår, og at behovet vil øke på grunn av at klimaendringene gir større variasjoner i tilsig. Utenlandskablene vil derfor styrke forsyningssikkerheten. Samtidig fremheves Norges særegne posisjon, og at det bør arbeides løpende for at norske interesser ivaretas. Av den grunn foreslår kommisjonen blant annet at det gjøres vurderinger av om det er samfunnsmessig rasjonelt å fornye kabler når konsesjonstiden går ut, og at behovet for nye kabler utredes.

For å ivareta forsyningssikkerheten peker kommisjonen på betydningen av vannkraften som regulerbar energikilde som er sårbar i tørrår. I forlengelsen av dette foreslås det blant annet å etablere et regelverk for hvordan magasinene skal disponeres, og at det vurderes hvordan eksporten kan begrenses når det er strengt nødvendig. Regjeringen er i gang med å vurdere dette.

Sammenfatning

Energikommisjonen peker på åpenbare og alvorlige forhold ved den fremtidige energibalansen i Norge. Overordnet fremmer kommisjonen flere hensiktsmessige forslag. Selv om enkelte forslag er noe vagt formulert, er vi positive til at den mener at det skal bygges ut mer fornybar kraft i ulike former, at saksbehandlingen skal ned og at det må gjøres tiltak for å bruke energien som produseres mer effektivt. Likevel er vi avhengige av forslagene raskt blir til handling, slik kommisjonen selv legger til grunn: «Det er behov for en ny giv, og det må skje raskt.»