Ny dom tilsier at brudd på vilkår om idriftsettelsesfrist ikke gir grunnlag for å anse konsesjonen som automatisk bortfalt der slik virkning ikke fremgår eksplisitt av konsesjonsvilkåret.

Oslo tingrett avsa 21. februar dom i en sak mellom Sandhaugen Vindkraftverk AS og Staten v/Olje- og energidepartementet knyttet til bortfall av konsesjon for utbygging av Sandhaugen vindkraftverk i Troms. Dommen inneholder en grundig vurdering av spørsmålet om rettsvirkninger av brudd på konsesjonsvilkår, og da særlig vilkår om idriftsettelsesfrist. Selv om dette spørsmålet ikke var avgjørende for sakens utfall, er denne delen av dommen særlig interessant for aktørene i vindkraftbransjen.

Saken har en lang forhistorie som ikke gjengis her. I 2017 fikk imidlertid Sandhaugen Vindkraftverk AS endret sin anleggskonsesjon med bl.a. utsatt idriftsettelsesfrist til 1. juni 2020. Dette vedtaket ble så påklaget etter klagefristens utløp. Departementet behandlet likevel klagen, og tok den til følge. Den utsatte idriftsettelsesfristen ble følgelig satt til side, med den konsekvens at idriftsettelsesfristen var oversittet. Departementet anså da konsesjonen som bortfalt.

På denne bakgrunn går retten inn i spørsmålet om rettsvirkningen av en oversittet idriftsettelsesfrist er at konsesjonen bortfaller. Retten slår først fast at energiloven § 3-5 andre ledd gir konsesjonsmyndighetene hjemmel til å utforme konsesjonsvilkåret om idriftsettelsesfrist slik at det uttrykkelig slår fast at konsesjonen faller bort ved fristoversittelse.

Det interessante spørsmålet er om konsesjonen bortfaller ved brudd på idriftsettelsesfrist der vilkåret ikke sier noe om rettsvirkningen av fristoversittelsen.

Ved vurderingen av spørsmålet tar retten utgangspunkt i sanksjonssystemet i energiloven. I § 10-3 fremgår det at overtredelse av blant annet konsesjonsvilkår kan sanksjoneres med tvangsmulkt. Etter fjerde ledd i samme bestemmelse «kan konsesjonen trekkes tilbake». Sistnevnte sanksjon har imidlertid aldri vært benyttet i praksis, og krever at det treffes et enkeltvedtak om slik tilbaketrekking. Terskel for tilbaketrekking er høy. Energiloven gir også hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr etter § 10-7 og straff etter § 10-5.

Rettens konklusjon er at verken energilovens sanksjonssystem eller tolkningen av vilkåret om idriftsettelsesfrist gir grunnlag for å anse konsesjonen som automatisk bortfalt ved fristoversittelse, med mindre slik virkning fremgår eksplisitt av konsesjonsvilkåret.

Det er imidlertid fortsatt et åpent spørsmål hvordan myndighetene vil håndtere de sakene der vilkår for avslag på forlengelse er tilstede, men der man ikke oppfyller lovens strenge krav til tilbaketrekking uten at dette følger direkte av konsesjonsvilkåret, særlig sett i lys av uttalelser om at man ønsker å «begrense videreføringen av konsesjoner som er gitt der det ikke er utsikter til å få realisert prosjektet innenfor en rimelig tidshorisont», jf. Innst. S. 401 (2015-2016). Dette vil antagelig bero på en konkret vurdering av det enkelte prosjekt.

Avgjørelsen er likevel interessant for samtlige prosjekter som nå opplever en usikkerhet knyttet til søknader om utsatt idriftsettelsesfrist. Dommen slår fast at manglende oppfyllelse av en idriftsettelsesfrist og avslag på forlengelse ikke gir myndighetene en automatisk rett til å i realiteten trekke tilbake en konsesjon, uten å vurdere om de strenge vilkår for tilbaketrekking er oppfylt. Dommens løsning innebærer at oversittelse av idriftsettelsesfristen etter dagens regelverk som hovedregel kun vil medføre tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr. Hvilken konsekvens det vil ha for det enkelte prosjekt vil igjen antagelig avhenge av hvor langt gjennomføringen av prosjektet har kommet.

Vi gjør oppmerksom på at dommen ikke er rettskraftig.