EU har vedtatt nytt regelverk for det indre gassmarkedet, som nå er oppdatert til å inkludere fornybare gasser og hydrogen. De to rettsaktene, ett direktiv og en forordning, ble publisert i EUs Lovtidend (official journal) 15. juli og trådte i kraft i EU 20 dager senere. Energidepartementet sendte rettsaktene på høring 26. august, med frist for høringssvar 25. oktober. Departementet legger opp til et innspillsmøte 10. oktober for alle interesserte. Departementet vurderer i EØS-notatene de to rettsaktene som EØS-relevante og akseptable med tilpasninger.

Norge har store ambisjoner for oppbyggingen av en fornybar og nullutslipps hydrogennæring. Det er også et uttalt ønske fra Norge og Tyskland om storskala eksport av norsk hydrogen til Tyskland, og på sikt kan det være aktuelt å benytte andre deler av gassinfrastrukturen mellom Norge og Europa til hydrogeneksport. For norske aktører både i hydrogen- og gassmarkedet er det derfor av stor betydning at rammeverket i Norge og vår viktigste handelspartner EU er sammenfallende når det gjelder markedstilgang, og å sikre like spilleregler. En snarlig gjennomføring av de reviderte rettsaktene er derfor viktig for norske næringsinteresser og for å realisere Norges ambisjoner for hydrogensektoren. Dersom regelverket får en forsinket implementering i Norge, vil det kunne medføre at norske hydrogenaktører ikke får tilgang til det europeiske hydrogenmarkedet på samme vilkår som europeiske konkurrenter. Det vil da kunne ta lenger tid å få tilgang til nødvendig infrastruktur for distribusjon av norsk hydrogen i Europa, det vil ikke være like sertifiseringsregimer for hydrogenet og norsk systemoperatør for hydrogen-nettverk vil ikke kunne bidra inn i utviklingen av markedet gjennom samarbeidsorganet ENNOH som opprettes fra 2025.  

Kort gjennomgang av hovedendringene knyttet til hydrogen i rettsaktene

Revidert gassmarkedsdirektiv (2024/1788/EU) og gassmarkedsforordning (2024/1789/EU) ble lagt frem som en del av EUs «Klar for 55» pakke i 2021, med formål om å bidra til avkarbonisering, gjennom omstilling av gassmarkedet til også å inkludere fornybare gasser og hydrogen. Etter invasjonen av Ukraina økte behovet også for energisikkerhet og forsyningssikkerhet gjennom ønsker om å redusere avhengigheten av russisk gass i Europa. På denne bakgrunn ble det i forbindelse med «Re-power EU»-pakken som ble lagt frem våren 2022 gjort ytterligere endringer blant annet i gasstransmisjonsforordningen.

Gassmarkedsdirektivet har fått et revidert formål ved at det også omfatter et marked for fornybare gasser, syntetiske gasser og hydrogen, i tillegg til det eksisterende markedet for fossil naturgass med det siktemål å etablere et rammeverk for avkarbonisering av gassmarkedet og som kan bidra til å nå energi- og klimamålene i Europa. Regelverket skal legge til rette for innfasing av fornybare gasser og lavutslippsgass. Lavutslipp defineres i direktivet som 70% reduksjon av livssyklusutslipp sammenlignet med en fossil gass, og skal beregnes basert på metodene for estimering av livssyklusutslipp for forskjellige energikilder i fornybardirektivet (2018/2001/EU).  

Direktivets artikkel 9 gir nærmere rammer for sertifisering av fornybar gass og lavutslippsgasser, og viser til at det skal utarbeides delegerte rettsakter under direktivet som skal spesifisere metoden for å vurdere utslippsbesparelser fra lavutslippsgasser. Metoden skal være konsistent med metoden for sertifisering av besparelser av klimagassutslipp for fornybare gasser av ikke-biologisk opprinnelse, såkalte RFNBO’er, utarbeidet under fornybardirektivet. Her er det allerede blitt lagt frem en delegert rettsakt om sertifiseringsmekanismene for fornybart hydrogen (2023/1184/EU). Det legges videre opp til under artikkel 9, punkt 11 at aktørene skal benytte seg av unionsdatabasen som er opprettet under fornybardirektivet eller en nasjonal database som er linket til denne for å oppgi informasjon om blant annet bærekraftskarakteristikken til gassen. Ettersom Norge foreløpig ikke har implementert fornybardirektivet synes det kun å være mulig å benytte seg av en tilsvarende nasjonal database med kobling til unionsdatabasen. Dette kan medføre mindre smidighet i systemet for norske aktører enn direkte bruk av unionsdatabasen under fornybardirektivet for formålet.

Videre er direktivet bygget ut med en rekke markedsbestemmelser knyttet til fornybare gasser og hydrogen, som i stor utstrekning speiler rammeverket for naturgass. Det legges opp til smart måling i hydrogensystemet, tredjepartsadgang til infrastruktur som nettverk, terminaler og lagring, adskillelse i eier- og selskapsstrukturene i vertikale verdikjeder for å sikre konkurranse i markedet og så videre.

Energidepartementet har laget en grundig gjennomgang av direktivet i EØS-posisjonsnotatet som ligger her.  

Gassmarkedsforordningen henger tett sammen med gassmarkedsdirektivet og rettsaktene må leses i sammenheng. Den reviderte forordningen har fått en kapittelinndeling, og har økt i omfang fra 32 artikler og ett vedlegg til 89 artikler og tre vedlegg, i hovedsak som følge av inkluderingen av bestemmelser knyttet til hydrogentransmisjonsnettet. Hovedformålet med forordningen er å sikre ikke-diskriminerende markedsadgang til naturgass- og hydrogentransmisjonssystemene. Videre skal forordningen bidra til å utvikle et velfungerende marked for naturgass og hydrogen, og sikre forsyningssikkerheten.

Blant de generelle reglene for markedsorganiseringen i forordningens kapittel to er det særlig verdt å merke seg artikkel 18 som angir at det skal gis rabatter for fornybare gasser og lavutslippsgass ved entry-points. For fornybare gasser skal det gis 100% rabatt, og for lavutslippsgasser skal det gis 75% rabatt. Dette for å stimulere til opptak av lav- og fornybare gasser i systemet. For å få denne rabatten må gassen være sertifisert i tråd med fornybardirektivets regler i artikkel 29 og 30, og sertifikatet må være registrert i unionsdatabasen for fornybare gasser, jf. Fornybardirektivet artikkel 31 a, og i tråd med bestemmelsene i gassmarkedsdirektivets artikkel 9, se omtale over. For norske aktører som produserer fornybare gasser innebærer koblingen som gjøres mot fornybardirektivets unionsdatabase et hinder for å motta rabattene all den tid Norge ikke har implementert fornybardirektivet.

Forordningens kapittel tre er nytt og omhandler regler for rene hydrogennettverk som langt på vei speiler reglene som gjelder for transmisjonsnettet for naturgass, men justert for de særegenhetene hydrogen har. Bestemmelsene omhandler krav til samarbeid og informasjonsutveksling mellom operatørene av transmisjonsnettene for å unngå restriksjoner på grensekryssende flyt av hydrogen som følge av ulikheter i hydrogenkvaliteten. Tilsvarende ENTSO-G og ENTSO-E for henholdsvis gass og elektrisitet etableres det også et ENNOH (European Network  of Network Operators for Hydrogen) i 2025 for å sikre samarbeid på tvers av operatørene av transmisjonsnettene på unionsnivå og for å fremme utviklingen av et velfungerende og integrert indre marked for hydrogen. For å delta i ENNOH må man være sertifisert operatør for transmisjonsnett for hydrogen, eller ha et infrastrukturprosjekt for hydrogen med investeringsbeslutning innen fire år etter at operatøren sluttet seg til ENNOH. Dersom operatøren ikke blir sertifisert eller investeringsbeslutningen ikke blir tatt etter fire år, vil medlemskapet i ENNOH opphøre. De konkrete kravene til sertifisering av transmisjonsnettoperatører følger av gassmarkedsdirektivets artikkel 71 og er i det vesentlige videreført som tidligere, men utvidet også til å omfatte operatører av hydrogennettverk. Artikkel 8 oppstiller generelle krav til konsesjon og tillatelser dersom nasjonalstaten velger å oppstille krav om konsesjon og tillatelser etter nasjonal rett. Artikkel 8, punkt 5 angir blant annet at en tillatelsesprosess ikke skal ta mer enn to år, inkludert alle relevante saksbehandlingssteg hos kompetent myndighet.

Forordningen inneholder også bestemmelser om unntak fra en rekke av kravene i forordningen og gassmarkedsdirektivet for større infrastrukturprosjekter for hydrogen og naturgass, med bestemte og strenge vilkår. Dette knytter seg blant annet til kravene om tredjepartsadgang til infrastrukturen og kravene til oppdeling i eierskapet i en vertikal hydrogenverdikjede (jf. Gassmarkedsdirektivet art 68, jf. Art. 60).

Energidepartementet har også for gassmarkedsforordningen laget en grundig gjennomgang i EØS-posisjonsnotatet som ligger her.

Saken er skrevet av Haavinds advokater Christopher Sveen, Silje Helen Bakkevig Dagsland, Alexander Sæthern og Sofie Fogstad Vold.