I dette nyhetsbrevet oppsummerer vi fem dommer innenfor entrepriseretten avsagt i første kvartal i 2024. Dommene gjelder blant annet følgende:

• Rådgivningsansvar (LF-2023-95758)
• Risikoplassering og betydningen av parallelle forsinkelser (LB-2023-44642)
• Spørsmål om avtalt vederlagsformat (LA-2023-32471)
• Skillet mellom spesifikke krav til utførelse og funksjonskrav i tilbudsunderlag (LE-2023-151768)
• Ansvaret for kostnadene til fagkyndige meddommere ved avledet anke (HR-2024-425-U)

LF-2023-95758 Gjensidige forsikring ASA og VVS Rådgiverne AS mot Isfjord Norway AS

Frostating lagmannsrett avsa 26. januar 2023 dom om rådgivningsansvar etter byggingen av en fiskeforedlingsfabrikk i Orkanger. Dommen inneholder uttalelser om vilkårene for rådgivingsansvar, hva som skal til for å konstatere grov uaktsomhet og betydningen av oppdragsgiverens egne feil.

Om saken

Orkdal kommune («kommunen») lyste i 2018 ut åpen anbudskonkurranse for å bygge en ny fiskeforedlingsfabrikk i Orkanger. Kontraktsarbeidene var delt i fem ulike totalentrepriser, og byggherren hadde koordineringsansvaret.

Den omtvistede entreprisen gjaldt luftbehandling og automatisering, og ble inngått med Comfort Teknikk («CT») som totalentreprenør, hvor VVS Rådgiverne AS («VRG») ble engasjert som rådgivere av CT.

Etter overtakelsen varslet kommunen om en rekke utfordringer ved luftbehandlingsanlegget. Blant annet var det for høye temperaturer i fabrikklokalene, høy luftfuktighet og driftsstans grunnet istappdannelser i ventilasjonsaggregater.

Byggherren fremmet et erstatningskrav direkte mot rådgiverne, VRG, som følge av konkurs hos totalentreprenøren, CT. Erstatningskravet ble deretter transportert til brukeren av fabrikken, Isfjord Norway AS («Isfjord»). Saken stod derfor mellom Isfjord og VRG, samt Gjensidige Forsikring ASA («Gjensidige»), hvor VRG hadde sin ansvarsforsikring.  

Hovedspørsmålet for lagmannsretten var om rådgiveren VRG, i sin kontrakt med CT, hadde begått rådgivningsfeil som skyldtes uaktsomhet og dermed medførte erstatningsansvar. Dette besvarte lagmannsretten bekreftende. Etter å ha utførlig behandlet spørsmålet om det forelå prosjekteringsfeil, konkluderte lagmannsretten nokså raskt med at det forelå uaktsomhet. Det ble vist til at det gjelder en streng aktsomhetsnorm for rådgivere, og at feilene som ble begått lå utenfor «det begrensede spillerom profesjonsutøvere har før adferd som kan kritiseres, må anses som erstatningsbetingende uaktsomt».

Grov uaktsomhet

I saken var det et spørsmål om VRG hadde opptrådt grovt uaktsomt, da VRG hadde påberopt at kommunen ikke hadde reklamert i tråd med kontraktens krav. Lagmannsretten viste i denne forbindelse Rt. 1989 side 1318 og uttalte at det er sentralt for vurderingen av grov uaktsomhet om de aktuelle arbeidene lå innenfor kjerneområdet for luft- og kjøleberegninger.

I tillegg viste lagmannsretten til tidligere lagmannsrettspraksis, og uttalte at skillet mellom uaktsomhet og grov uaktsomhet «går på graden av avvik mellom den faktiske handlingen og normene for forsvarlig adferd» og at det er det markante avviket fra forsvarlig handlemåte som må finnes bevist, for å konstatere grov uaktsomhet».

Lagmannsretten mente at feilene ikke representerte et tilstrekkelig avvik, og det ble vist til at de sakkyndige hadde vært uenige om hvor markant avviket hadde vært.Det ble også vist til at kontrakten hadde en forholdsvis beskjeden verdi, at rådgiverne hadde den aktuelle fagkompetansen for å kunne påta seg prosjektet og at rådgiverne hadde strukket seg langt for å rådgi i prosjektet, antagelig lenger enn hva kontraktsforpliktelsen tilsa. Det ble også vektlagt at feilene VRG hadde begått ikke lå innenfor kjerneområdet for luft- og kjøleberegninger. Lagmannsretten kom derfor til at det ikke forelå grov uaktsomhet.

Direktekravsadgangen

Erstatningskravet ble fremmet direkte mot totalentreprenørens kontraktsmedhjelper, VRG. Hjemmelen for slike krav følger av NS 8407 punkt 43. VRG hadde imidlertid anført at det kun er byggherren selv som har adgang til å fremme direktekrav, og at en overdragelse av et slikt krav krever samtykke fra debitor.

Lagmannsretten viste i denne forbindelse til at den klare hovedregelen i norsk rett er at kreditorposisjoner kan overdras uten samtykke fra debitor, jf. Hagstrøm m.fl. Obligasjonsrett, 3. utgave, side 924 med videre henvisning. VRG var enig i dette utgangspunktet, men mente at det var kontraktsposisjonen som ble overført, som normalt fordrer samtykke fra kontraktsmotparten. Lagmannsretten tok ikke anførselen til følge. Lagmannsretten vektla hva som fulgte av transporterklæringen, og mente det kun var snakk om overdragelse av en kreditorposisjon – og ikke kontraktsposisjonen som sådan. Dette selv om konsekvensene av manglene ikke var fullt ut kartlagt ved signeringen av transporterklæringen.

Det ble også understreket at Isfjord måtte identifiseres med byggherren. Det innebar at de deler av prosessen som ble vanskeliggjort som følge av at kommunen ikke var part i søksmålet, måtte Isfjord bære ansvaret for.

Utmålingen – virkningen av byggherrens mangelfulle koordinering

Lagmannsretten kom til at VRG i utgangspunktet var erstatningsansvarlig for et samlet tap på kr 12 700 000. Erstatningsansvaret ble imidlertid nedsatt til kr 10 000 000 som følge av byggherrens medvirkning, jf.  skadeserstatningsloven § 5-1.

Lagmannsretten var av den klare oppfatning at byggherrens manglende rigging av prosjektorganisasjonen, med tilstrekkelig kompetanse som ivaretok VVS-faget, var kritikkverdig og en medvirkende årsak til skadens omfang.

Lagmannsretten mente i tillegg at det var kritikkverdig av kommunen å godta overtakelse uten forutgående prøvekjøring av det totale anlegget, noe som var forutsatt i kontrakten. Dersom slik prøvekjøring hadde blitt gjennomført, mente lagmannsretten at tapet kunne vært begrenset ved at feil og mangler hadde blitt rettet umiddelbart.

Hva kan vi lære av dommen?

Dommen er nok et eksempel på at rådgivere har et begrenset spillerom for feil, før rådgivningen må anses som ansvarsbetingende. Videre gir dommen føringer for hvilke momenter som er relevante ved vurderingen av om det foreligger grov uaktsomhet.

Det er adgang til å overdra byggherrens krav mot totalentreprenørens kontraktsmedhjelpere etter NS 8407 punkt 43. Den nye kravshaveren identifiseres i så fall med byggherren.

Å lede kompliserte bygg og anleggsarbeid med flere entrepriser og aktører, er ofte krevende. Det er viktig at oppdragsgivere som vurderer slike gjennomføringsmodeller sørger for å ha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse. Denne vurderingen bør gjøres i god tid før kontrakt inngås.

I tillegg bør oppdragsgivere følge kontraktens system for overtakelse, og gjennomføre påkrevde tester og kontroll av entreprenørens dokumentasjon før overtakelse.

LB-2023-44642 Moderne Byggfornyelse AS mot Vinpart AS

Borgarting lagmannsrett avsa 22. januar 2022 dom i en sluttoppgjørstvist etter rehabilitering av Rådhusgata 5 i Oslo. Saken gjaldt blant annet spørsmålet om totalentreprenørens risiko ved rehabiliteringsprosjekter og entreprenørens krav på fristforlengelse. Dommen inneholder også uttalelser om partenes risiko ved parallelle forsinkelser. Dommen er rettskraftig. 

Vinpart inviterte i februar 2017 flere entreprenører til å inngi tilbud på rehabilitering av eiendommen Rådhusgata 5. Moderne Byggfornyelse AS («MBF») innga tilbudet og ble valgt som totalentreprenør. Kontrakten var basert på NS 8407. Dommen behandler flere problemstillinger, og vi vil her redegjøre for de viktigste.

Kontraktens overordnede risikofordeling

Byggherren hadde før kontraktsinngåelsen utarbeidet en funksjonsbeskrivelse, som inngikk i tilbudsforespørselen. Lagmannsretten la til grunn at MBF påtok seg ansvaret og risikoen for all detaljprosjektering og utførelse som var nødvendig for å oppfylle funksjonsbeskrivelsen, og øvrige krav som var stilt i tilbudsgrunnlaget. Dette gjaldt både for forhold som byggherren hadde beskrevet, men også for forhold som byggherren ikke hadde beskrevet. I tilbudsgrunnlaget hadde byggherren medtatt blant annet følgende presisering:

«I funksjonsbeskrivelsen er det angitt hvilke spesielle krav byggherren stiller til utførelsen (…)

Denne beskrivelsen er kun en kravspesifikasjon slik at entreprenøren selv må prosjektere endelige løsninger etter de krav og forutsetninger som er beskrevet og totalentreprenøren er ansvarlig for alle grensesnitt. Entreprenøren er selv ansvarlig for å innhente alle relevante og nødvendige tilleggsopplysninger for å kunne gi tilbud på en komplett leveranse.»

Byggherren hadde også oppfordret tilbyderne til å undersøke eksisterende tegninger og annen prosjektering av eksisterende bæresystemer i Plan- og bygningsetatens arkiv.

Totalentreprenørens ansvar var med dette omfattende. Tilbudsgrunnlaget innebar, ifølge lagmannsretten, at totalentreprenøren før inngivelsen av tilbudet måtte gjøre nødvendige avklaringer og kartlegge eventuelle usikkerhetsmomenter i prosjektet. Ifølge lagmannsretten hadde MBF utelukkende basert seg på materialet i tilbudsforespørselen uten å gjøre ytterligere undersøkelser. De hadde heller ikke benyttet rådgivende ingeniører for bygg for å vurdere eksisterende bæresystemer opp mot kontraktens krav. Når lagmannsretten så vurderer MBFs tilleggskrav, legger den til grunn at «en rekke av de forhold MBF senere har påberopt som grunnlag for endringer kunne vært avdekket før tilbud ble gitt». På det grunnlag førte mange av totalentreprenørens endringskrav ikke frem.

MBF hadde også vist til NS 8407 pkt. 22.3 annet ledd, som legger til grunn at byggherren bærer risikoen for

«at det fysiske arbeidsunderlaget er slik totalentreprenøren hadde grunn til å regne med ut fra kontrakten, oppdragets art og omstendighetene for øvrig».

I denne vurderingen la lagmannsretten til grunn at dette måtte vurderes konkret, men at terskelen for hva totalentreprenøren hadde grunn til å regne med, var høy. Lagmannsretten viste blant annet til at oppdragets art var et rehabiliteringsprosjekt, og at bygget var fra 1980-tallet.

Partene avtalte at det skulle gjennomføres risikoovergang jf. NS 8407 punkt 24.2.1. Dette innebærer at totalentreprenøren på visse vilkår overtar risikoen for løsninger og annen prosjektering som er utarbeidet av byggherren før kontraktsinngåelsen. Dersom totalentreprenøren mener at det byggherren har gitt anvisning på ikke vil lede til oppfyllelse av krav til kontraktsgjenstanden, må han varsle byggherren innen en gitt frist, jf. NS 8407 pkt. 24.2.2. Lagmannsretten la til grunn at totalentreprenøren må varsle om eventuelle feil og i varselet «presisere hvilke forhold det dreier seg om» og «begrunne behovet for endringer», jf. NS 8407 punkt 24.2.2 annet avsnitt. Dette må altså gjøres konkret.

Fristforlengelse og parallelle forsinkelser

Saken reiste også spørsmål om fristforlengelse og dagmulkt. Lagmannsretten la til grunn at spørsmålet om entreprenøren har krav på fristforlengelse beror på om prosjektet som sådan forsinkes. Lagmannsretten viste i den forbindelse til begrepet «kritisk vei», som er den lengste kjeden av sammenhengende aktiviteter frem til ferdigstillelse av den aktuelle milepælen. Lagmannsretten presiserte at aktiviteter kan forsinkes uten at det påvirker ferdigstillelsesfristen. I slike tilfeller ligger ikke hindringen på kritisk vei.

Lagmannsretten behandlet også betydningen av såkalte parallelle forsinkelser, det vil si når både entreprenøren og byggherren forsinker prosjektet. Motsetningen er der forsinkelsene virker sekvensielt, eksempelvis der entreprenøren først har blitt forsinket av byggherren og selv senere forsinker prosjektet. Da vil entreprenøren ha krav på fristforlengelse tilsvarende forsinkelsen som byggherren er ansvarlig for.

Den tidsmessige virkningen av byggherrens og entreprenørens forhold kan også skje i samme periode, altså parallelt. I slike situasjoner vil byggherre ofte ha fremsatt et krav på dagmulkt, og entreprenøren et krav på vederlagsjustering for forsinkelsesrelatert tap. Lagmannsretten legger til grunn at i slike tilfeller vil byggherrens dagmulktskrav bortfalle tilsvarende lengden på byggherrens forsinkelse. Bakgrunnen var at

«entreprenøren ville hatt krav på fristforlengelse selv om entreprenørens egen forsinkelse tenkes borte».

Det samme synspunktet ble lagt til grunn for entreprenørens krav på tilleggsvederlag for blant annet rigg- og drift:

«Legges det samme prinsippet til grunn for den situasjonen, er det da entreprenøren som må sannsynliggjøre at han ville hatt et krav mot byggherren om byggherrens mislighold tenkes borte. Var entreprenøren samtidig selvforskyldt forsinket, ville han ikke hatt noe krav mot byggherren.»

Hva kan vi lære av dommen?

Dommen illustrerer hvor viktig det er for entreprenører å sette seg skikkelig inn i tilbudsgrunnlaget og vurdere hvilken risiko man påtar seg, før tilbud innleveres. Betydningen av dette kan vanskelig overdrives. Det gjelder især ved rehabiliteringsprosjekter, som etter sin art er usikre. I dette tilfellet innebar kontraktens risikoplassering et behov for omfattende forundersøkelser og avklaringer før tilbudet ble inngitt. Når det ikke var gjort, ble risikoeksponeringen til entreprenøren stor.

Dommen er også et eksempel på hvordan fristforlengelseskrav kan vurderes når det foreligger parallelle forsinkelser.

LA-2023-32471 Jarlsberg Bygg AS mot Telemark Entreprenørservice AS

Saken gjaldt krav om betaling i forbindelse med byggearbeider i en totalunderentreprise. Den sentrale problemstillingen i saken var hvorvidt det var avtalt fastpris, eller om arbeidet var avtalt godtgjort som regningsarbeid.

Lagmannsretten la til grunn hovedregelen om at arbeid skal honoreres på regning, dersom det ikke foreligger konkrete holdepunkter for at partene har avtalt et annet vederlagsformat. Ettersom det ikke var avtalt noen skriftlig kontrakt mellom partene, vurderte lagmannsretten konkret hvorvidt partene hadde avtalt et annet vederlagsformat enn oppgjør på regning.

Lagmannsretten la for det første vekt på korrespondansen mellom partene rundt kontraktsinngåelsen. Denne korrespondansen ga inntrykk av at underentreprenøren allerede tidlig i prosjektet syntes å være innforstått med at entreprenøren ønsket fastpris.

I sitt tilbud til entreprenøren, hadde ikke underentreprenøren angitt tall som budsjett, overslag eller omtrentlige priser, og det var heller ikke tatt forbehold om regningsarbeid eller gitt opplysninger om timepriser. Lagmannsretten mente derfor at tilbudet ga uttrykk for å være et bindende pristilbud.

Også etterfølgende opptreden tilsa at partene hadde avtalt fastpris. Underentreprenøren hadde blant annet gitt et korrigert pristilbud, og redegjort for hvorfor det var endringer i leveransen, men uten å gi uttrykk for at arbeidet ble utført på regning. Videre hadde underentreprenøren sendt a’ konto-fakturaer uten forbehold om regningsarbeid, og uten timelister eller timeoversikter. Også faktureringsformen tilsa derfor at det var avtalt fastpris.

Spørsmålet om hvorvidt arbeidet skulle betales på regning, kom også først opp etter at det hadde oppstått konflikt mellom partene. Underentreprenøren hadde ikke på noe tidspunkt tatt opp spørsmålet tidligere i prosjektet, verken skriftlig eller muntlig. Lagmannsretten viste her til alminnelige tolkningsprinsipper og lojalitetsprinsippet, og ga uttrykk for at det å opplyse om sitt syn om et så vesentlig element som vederlagsformatet, først etter at samarbeidet var avsluttet, ikke var i tråd med disse prinsippene.

Etter en konkret vurdering kom lagmannsretten til at partene hadde avtalt fastpris.

Hva kan vi lære av dommen?

Dommen er nok et eksempel på hvor viktig det er å inngå skriftlige avtaler, og å være tydelig på viktige forutsetninger for avtalen. Dersom man er kjent med at motparten har et annet syn på et vesentlig element i avtalen, bør dette avklares.

LE-2023-151768 RUTA ENTREPRENØR AS MOT NANNESTAD KOMMUNE

Eidsivating lagmannsrett avsa 22. februar 2024 dom om tolkning av en totalentreprisekontrakt og betydningen av om det var avtalt spesifikke krav til utførelsen eller funksjonskrav. I saken krevde entreprenør vederlag i henhold til konkurransegrunnlaget, selv om arbeidet hadde blitt mindre omfattende enn beskrevet. Entreprenøren fikk medhold i kravet. Dommen er ikke rettskraftig per 23. mars 2024.

Om saken

Nannestad kommune var byggherre i en kontrakt om renovering av og tilbygg til kommunehuset på Nannestad. Kommunen inngikk i 2021 kontrakt med Ruta Entreprenør AS, basert på NS 8407.

Tilbygget måtte fundamenteres, og i konkurransegrunnlaget var det angitt at masseutskifting til 3 meters dyp ville gi akseptabel setning. Rutas tilbud forutsatte derfor 3 meter masseutskifting. Ved Rutas egne beregninger ble det etter kontraktsinngåelse avdekket at det var tilstrekkelig med masseutskifting til 1,6 meter. Avviket skyldtes at de opprinnelige beregningene forutsatte for mye vekt på bygningen. Partene ble enige om 1,6 meter masseutskifting, men de ble ikke enige om hvilken betydning dette skulle få for Rutas vederlag. Endringen ga en gevinst på kr 2 919 414, som begge parter mente at skulle tilfalle dem.

Ruta anla sak for tingretten med krav om betaling i henhold til konkurransegrunnlaget. Kommunen avviste å betale for mer enn faktisk utført masseutskifting. Kommunen ble i tingretten dømt til å betale for masseutskifting til 3 meter, og anket dommen til lagmannsretten. Lagmannsretten kom, på samme måte som tingretten, til at kontrakten oppstilte et funksjonskrav. Ruta hadde risikoen for valgt løsning, og hadde dermed krav på betaling av de kr 2 919 414 i henhold til konkurransegrunnlaget.

Problemstillingen

Lagmannsretten måtte velge mellom partenes to tolkningsalternativer:

1. Kommunen anførte at kontrakten inneholdt et spesifikt krav om at Ruta skulle masseutskifte ned til 3 meter. Det spesifiserte kravet innebar at endringen til 1,6 meter måtte medføre vederlagsjustering i henhold til NS 8407 pkt. 34.1.1.
   
2. Ruta anførte på sin side at kontrakten inneholdt et funksjonskrav. Det var opp til Ruta å vurdere hvilken masseutskifting som ville være nødvendig for å hindre setninger, og Ruta hadde krav på gevinsten valget medførte. Motsatsen er at Ruta også ville hatt risikoen for tap, dersom det skulle vise seg å være nødvendig å masseutskifte dypere enn 3 meter. 

Overordnet var problemstillingen altså hvem av partene som hadde krav på gevinsten av endringen til 1,6 meters masseutskifting. Kjernen i problemstillingen var valget mellom de to tolkningsalternativene: spesifikt krav eller funksjonskrav.

Lagmannsrettens tolkning av kontrakten

Lagmannsretten viste innledningsvis til alminnelige utgangspunkter for tolkning av entreprisekontrakter, herunder den klare hovedregelen om objektiv tolkning. Retten bemerket at kontrakten mellom partene bestod av en rekke dokumenter, og at det er nødvendig å se dem i sammenheng. Det var særlig byggherrens kravspesifikasjon og det geotekniske underlaget som fikk betydning.

Lagmannsretten kom til at en objektiv tolkning av kontrakten talte for at det var snakk om et funksjonskrav, altså entreprenørens tolkningsalternativ. 

I kravspesifikasjonen fremgikk: «For å redusere setninger skal det iht. geoteknisk notat masseutskiftes«. Av geoteknisk notat fremgikk blant annet: «For å redusere setninger må bygget fundamenteres med helstøpt bunnplate eller store stripefundamenter og 3 m dyp masseutskiftning med lette masser«.

Samtidig fremgikk det av geoteknisk notat at ansvarlig prosjekterende måtte «utføre egne setningsberegninger» og «prosjektere fundamentering slik at det ikke oppstår for store og skadelige setninger eller setningsforskjell under bygget«.

Lagmannsretten tolket ordlyden slik at formålet med masseutskiftingen var å sikre mot setninger. Ordlyden isolert sett kunne riktignok forstås som et krav om utskifting ned til 3 meter, men helheten av formuleringene tilsa at den egentlige forpliktelsen var å sikre mot setninger. At entreprenøren ble pålagt å utføre egne setningsberegninger, trakk i retning av at entreprenøren var forpliktet til å utføre den masseutskifting som var nødvendig for å sikre mot setninger – et funksjonskrav.

Om betydningen av at NS 8407 lå til grunn for kontrakten, uttalte lagmannsretten:

«Dette harmonerer også med at det i prosjektet er valgt en kontrakt for totalentreprise som standardkontrakt, der entreprenøren har ansvar og risiko for prosjekteringen og valgfrihet for så vidt gjelder utførelsen innenfor kontraktens rammer […] At nettopp NS 8407 er benyttet i kontraktsforholdet mellom partene, sammenholdt med formuleringene i kontrakten om masseutskiftingen, gir etter lagmannsrettens syn en normalt forstandig tilbyder klare holdepunkter for at entreprenøren hadde valgrett også hva gjelder utførelsen av masseutskiftingen»

Konklusjonen ble at kontraktens ordlyd etter en objektiv tolkning talte for at det gjaldt et funksjonskrav – ikke et spesifikt krav om 3 meter masseutskiftning. Konsekvensen var dermed at Ruta hadde krav på fullt vederlag i henhold til kontrakten.

Hva kan vi lære av dommen?

Dommen gir en påminnelse om viktigheten av å være bevisst på skillet mellom spesifikke krav og funksjonskrav både ved utformingen og tolkningen av entreprisekontrakter.

Byggherren bør være tydelig i kravspesifikasjonen dersom man mener å pålegge spesifikke krav, ikke funksjonskrav. Særlig gjelder dette når det er tale om en totalentreprisekontrakt.

HR-2024-425-U X Anlegg AS mot Innlandet fylkeskommune

Høyesteretts ankeutvalg avsa 28. februar 2024 kjennelse om partenes ansvar for kostnader til fagkyndige meddommere. Med avgjørelsen er det avklart at en part som har inngitt avledet anke, er solidarisk ansvarlig med ankende part for utgifter til fagkyndige meddommere der retten oppnevner dette av eget tiltak.

Om saken

Partene i saken var X Anlegg AS mot Innlandet fylkeskommune. Tvisten gjaldt sluttoppgjør etter utførelsesentreprise.

Tingrettens dom i saken ble anket av fylkeskommunen, og X Anlegg innga avledet anke. Lagmannsretten besluttet av eget tiltak å oppnevne fagkyndige meddommere, og påla ved beslutning begge parter å betale forskudd for omkostningene. Beslutningen ble anket til Høyesterett av X Anlegg, som mente at fylkeskommunen alene skulle være ansvarlig for utgiftene.

Ankeutvalgets vurdering

Tvisteloven § 9-12 (1) gir hjemmel for at retten av eget tiltak kan avgjøre at retten under hovedforhandlingen skal settes med to meddommere. Annet ledd bestemmer at meddommerne skal være fagkyndige når «hensynet til forsvarlig behandling av saken tilsier det«.

Etter rettsgebyrloven § 2 (2) skal utgifter til meddommere dekkes av den som har begjært forretningen eller et rettergangsskritt. Fordi det var retten som hadde oppnevnt meddommere, var det parten(e) som hadde begjært lagmannsrettens behandling av ankesaken som var ansvarlig(e).

X Anlegg AS mente at Innlandet fylkeskommune skulle dekke utgiftene alene, som «den ankende part«, jf. Rt. 2009 s. 345. Selskapet viste til at en avledet anke ikke står på egne ben.

Høyesteretts ankeutvalg slo fast at når begge parter anker, er de solidarisk ansvarlige for utgiftene til meddommere som retten oppnevner av eget tiltak. Dette gjelder selv om den ene anken er avledet, fordi også denne parten anses for å ha «begjært forretningen», jf. rettsgebyrloven § 2 (2).

Hva kan vi lære av dommen?

At retten av eget tiltak oppnevner fagkyndige meddommere er særlig praktisk i entreprisesaker, fordi de gjerne reiser problemstillinger som krever spesiell teknisk kompetanse. Kjennelsen innebærer at også en avledet anke medfører ansvar for utgiftene til sakkyndige meddommere som retten oppnevner av eget tiltak.