Sakens bakgrunn

Boligenergi inngikk avtale med Rototec om etablering av en brønnpark (34 energibrønner) i Oslo. Avtalen var basert på NS 8417. Under utførelsen av arbeidene oppsto det setningsskader på bygningsmassen til Engelsborg borettslag og to naboeiendommer, forårsaket av Rototecs arbeider. De anslåtte utbedringskostnadene utgjorde samlet mellom MNOK 100 og 200. Det var endelig avgjort at Boligenergi og Gjensidige var ansvarlige overfor borettslaget, inkludert borettslagets ansvar overfor naboeiendommene. Det gjenstående spørsmålet for Høyesterett var om Boligenergi og Gjensidige kunne kreve regress fra Rototec og If.

Av Rototecs tilbud fremgikk det at selskapets «Alminnelige Vilkår for energiboring (kundeavtale energiboring 2017) gjelder dette prosjekt». Disse vilkårene inneholdt blant annet (i) en ansvarsfraskrivelse/skadesløsholdelse for følgeskader påført tredjepart, og (ii) en generell ansvarsbegrensning. Spørsmålet var om denne henvisningen innebar at ansvarsbegrensningene var avtalt mellom Rototec og Boligenergi.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett kom på samme måte som lagmannsretten til at ansvarsbegrensningene ikke gjaldt i avtaleforholdet med Rototec.

Høyesterett redegjorde først for generelle utgangspunkter for tolkning av kontrakten, og la i den forbindelse følgende til grunn (premiss 23):

Verken for tolkning eller vedtakelse er det avgjørende om standardvilkårene er omtalt under selve opplistingen av kontraktsdokumentene, eventuelt i form av en henvisning til et spesifisert bilag. En henvisning til standardvilkårene i et underliggende kontraktsdokument kan etter omstendighetene være tilstrekkelig. Hvor langt en slik henvisning rekker – om den viser til standardvilkårene i sin helhet eller bare til bestemte deler av dem – er avhengig av henvisningens ordlyd, presentasjon og plassering. Både for tolkning og vedtakelse kan det ha betydning om innholdet i de standardiserte vilkårene er overraskende, uvanlige eller urimelige, eventuelt om de avviker fra lignende bestemmelser i de øvrige kontraktsdokumentene. Det skal mindre til for å anse standardvilkår som er fremforhandlet mellom bransjens organisasjoner som en del av avtalen, enn alminnelige vilkår som er ensidig fastsatt. Partenes kontraktspraksis vil også kunne være relevant.

Høyesterett la deretter følgende til grunn (premiss 24):

Selv om det er mindre rom for konkrete rimelighetsbetraktninger ved fastleggingen av avtaler mellom profesjonelle, kan lojalitetshensyn trekkes inn. Partenes lojalitetsplikt er et grunnleggende prinsipp som blant annet skal ivareta balansen i kontraktsforholdet. Forsøk på å pakke inn eller gjemme bort et tyngende kontraktsvilkår vil være i strid med lojalitetsplikten og tale mot at vilkåret kan anses vedtatt, eventuelt at det kan fortrenge andre vilkår ved tolkningen av avtalen.

I den konkrete tolkningen av avtalen, viste Høyesterett først til plasseringen av ansvarsbegrensningen (premiss 35):

Plasseringen av henvisningen under overskriften «Bestillerens forpliktelser» taler mot en slik forståelse. Både i selve tilbudet og i de alminnelige vilkårene som det vises til i tilbudet, er omtalen av bestillerens forpliktelser knyttet til tilrettelegging av og merkostnader for praktiske forhold vedrørende den fysiske leveringsplikten, det vil si til selve kontraktsgjenstanden. Dette tilsier at de alminnelige vilkårene er ment å utfylle de spesielle vilkårene i tilbudet hva gjelder slike forhold.

Høyesterett viste videre til at ansvarsbegrensningen innebar en inngripende omfordeling av underentreprenørens uaktsomhetsansvar etter NS 8417 punkt 49.3, og at innføring av en slik begrensning burde ha vært synliggjort på en bedre måte, se følgende uttalelse i premiss 41:

Sett fra totalentreprenørens – Boligenergis – ståsted, vil en slik omfordeling av underentreprenørens uaktsomhetsansvar også i større prosjekter, for eksempel energibrønnparker, være desto mer tyngende. I den grad formålet med å vise til de alminnelige vilkårene var å gjøre unntak fra ansvarsreglene i NS 8417 punkt 49.3, burde Rototec ha synliggjort dette i tilbudet, for eksempel under en egen tematisk overskrift om «Ansvar for skade». Alternativt kunne henvisningen vært plassert under en generell overskrift om «Alminnelige vilkår for energiboring». Fraværet av en slik presisering taler mot å tolke tilbudets henvisning til de alminnelige vilkårene dithen at den også omfatter de inngripende ansvarsbegrensningene i punkt 5.3 og punkt 5.4.

Etter avtaledokumentet var Rototecs tilbud rangert foran NS 8417. Dette fant imidlertid ikke Høyesterett avgjørende. Det ble blant annet vist til den innledende formålsbestemmelsen i avtaledokumentet, hvor det fremgikk at det var NS 8417 som var gjeldende, med «de presiseringer, endringer og tillegg som følger av del l – presiseringer og endringer til NS 8417 og del 2 – spesielle bestemmelser». Høyesterett uttalte i den forbindelse blant annet følgende:

Dersom det hadde vært meningen å unnta eller innskrenke standardens ansvarsregel, skulle dette ha fremgått uttrykkelig. Jeg kan vanskelig se at tilbudets uklare henvisning til Rototecs alminnelige avtalevilkår kan gå foran avtaledokumentets omforente implementering av NS 8417.

Høyesterett vektla også at det var Rototec som skapte uklarheten, og at ansvarsbegrensningen heller ikke ble påberopt av Rototec under forhandlingene, og heller ikke i Rototecs tilsvar til tingretten, hvor det kun var «ansvarsgrunnlaget etter NS 8417 punkt 49.3 som ble bestridt».

Dommens betydning

Dommen er en viktig påminnelse om krav til klarhet når tyngende avtalevilkår ønskes innført i et avtaleforhold. Dommen gir i den forbindelse nyttige føringer for hvordan profesjonelle parter bør utforme og presentere henvisninger til egne standardvilkår, særlig når vilkårene inneholder tyngende klausuler som fraviker en NS-standard.