Sakens bakgrunn

Saken gjaldt 31 beredskapsforeldre som hadde inngått avtaler med Oslo kommune som oppdragstakere.

Beredskapsforeldrene anførte at de i realiteten var arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven § 1-8, og krevde omklassifisering som arbeidstakere. Bakgrunnen for dette kravet var at de mente at de viktigste momentene som er avgjørende for klassifiseringsvurderingen tilsa at de var arbeidstakere og behøve arbeidstakervern. Beredskapsforeldrene mente blant annet at de stod i et underordnings- og avhengighetsforhold til kommunen, at de måtte stille sin arbeidskraft løpende til disposisjon for kommunen, og at de hadde personlig arbeidsplikt. Basert på omklassifiseringen krevde de også fast ansettelse, erstatning, og etterinnmelding i kommunens pensjonsordning. Oslo kommune bestred kravene og fastholdt at beredskapsforeldrene var korrekt klassifisert som selvstendige oppdragstakere.

Saken er svært lik en tidligere Høyesterettsdom fra 2013 (Rt. 2013 s. 342 Beredskapshjem), hvor Høyesterett konkluderte med at en beredskapsforelder i statlig virksomhet var oppdragstaker, ikke arbeidstaker. Et viktig spørsmål i denne saken var derfor hvilken betydning denne tidligere Høyesterettsdommen hadde for klassifiseringsspørsmålet, ettersom beredskapsforeldrene i denne saken var engasjert av kommunen, ikke av staten, og at rettslige og faktiske forholdene kunne ha endret seg siden beredskapshjem-dommen ble avsagt i 2013.

Et annet spørsmål var hvilken betydning presumsjonsregelen i arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd siste punktum, hadde for klassifiseringsvurderingen. Regelen ble innført 1. januar 2024, og innebærer at det som hovedregel skal at det foreligger et arbeidstakerforhold med mindre det motsatte gjøres overveiende sannsynlig av oppdragsgiver.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett kom enstemmig til at beredskapsforeldrene var rettmessig klassifisert som oppdragstakere etter arbeidsmiljøloven § 1-8.

For å ta stilling til om beredskapsforeldrene i Oslo kommune skulle klassifiseres som arbeidstakere måtte Høyesterett ta stilling til to ting: Hadde beredskapshjem-dommen bindende virkning (prejudikatsvirkning) for beredskapsforeldrene i denne saken, og forelå det eventuelt grunnlag for å fravike prejudikatet.

Høyesterett kom til at beredskapshjem-dommen hadde prejudikatsvirkning for vurderingen av arbeidstakerklassifiseringen av beredskapsforeldrene. Med andre ord mente Høyesterett at den tidligere dommen hadde bindende virkning for spørsmålet om klassifisering i denne saken. Retten la avgjørende vekt på at rammeverkene for statlige og kommunale beredskapshjem er identiske, og at lovgiver har lagt til grunn at det ikke er forskjeller mellom statlige og kommunale beredskapshjem.

Høyesterett vurderte deretter om de faktiske forholdene i denne saken avvek fra de forholdene som ble lagt til grunn i beredskapshjem-dommen. I denne sammenhengen la Høyesterett vekt på at det i forarbeidene til lovendringen fremgår at det ikke har vært en intensjon å endre gjeldende rett da arbeidstakerdefinisjonen i arbeidsmiljøloven § 1-8 ble endret i 2024. Ved vurderingen tok Høyesterett derfor blant annet utgangspunkt i de syv etablerte momentene som vanligvis vurderes ved klassifiseringsspørsmål og vurderte om disse stilte seg annerledes i dag, med enkelte justeringer. Høyesterett vurderte deretter de mest sentrale momentene som kunne tale for at det forelå et arbeidstakerforhold:

• Om beredskapsforeldrene løpende stilte sin arbeidskraft til disposisjon for kommunen, herunder om de hadde har risikoen for resultatet.
• Om beredskapsforeldrene hadde en personlig arbeidsplikt
• Om beredskapsforeldrene var underordnet gjennom styring, ledelse og kontroll, herunder hvilke det rettslige rammer som forelå for utøvelsen av beredskapshjemfunksjonen

Høyesterett konkluderte med at det ikke hadde skjedd vesentlige faktiske eller rettslige endringer i rettstilstanden siden beredskapshjem-dommen ble avsagt i 2013, og at dommen derfor hadde bindende virkning for beredskapsforeldrene i denne saken. Høyesterett viste også til at denne konklusjonen understøttes av at lovgiver har gitt klare uttalelser om at beredskapsforeldre skal anses som oppdragstakere i lovforarbeider og ellers. Beredskapsforeldrene i Oslo kommune måtte derfor ansees som oppdragstakere.

Høyesterett viste også til at presumsjonsregelen i arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd siste punktum, først og fremst kommer til anvendelse dersom det er tvil om de faktiske forholdene, noe de mente ikke var tilfellet i denne saken.

Beredskapsforeldrene anførte også at de måtte klassifiseres som arbeidstakere basert på EØS-rettslige forpliktelser. Høyesterett avviste disse anførslene. I den forbindelse ble det særlig vist til at beredskapsforeldrene ikke hadde ikke et EØS-rettslig grunnlag for de kravene søksmålet gjaldt.

Dommens betydning

Beredskapsforeldre er en særegen gruppe oppdragstakere, og Høyesteretts konkrete vurdering av klassifiseringsspørsmålet kan dermed ikke uten videre overføres til alle klassifiseringssaker.

De generelle utgangspunktene Høyesterett legger til grunn gir likevel en viktig avklaring: Høyesterett bekrefter og viderefører gjeldende rett i forbindelse med klassifiseringsvurderingen. Dommen bekrefter at det ikke har skjedd vesentlige endringer i vurderingen av arbeidstakerbegrepet etter endringen av § 1-8 og innføringen av presumsjonsregelen. Dette var forventet, men like fullt en viktig avklaring.

Spørsmålet som Høyesterett har behandlet i denne saken er også veldig aktuelt og vil få betydning for andre rettsavgjørelser fremover.

Dette er særlig aktuelt innen plattformarbeid (arbeid formidlet og organisert gjennom digitale plattformer, ofte basert på enkeltoppdrag og selvstendig tilknytning). Allerede på nyåret forventes lagmannsretten å behandle en klassifiseringssak mellom matbestillingsplattformen Wolt og et sykkelbud, hvor kjernen er om forholdet skal anses som et arbeidsforhold.