Spørsmålet om krav på etterinnmelding i en tjenestepensjonsordning foreldes eller ikke, har vært noe uklart og diskutert i arbeidsrettslige forum en stund. Høyesterett har i en fersk dom behandlet spørsmålet, og konkludert med at krav på etterinnmelding foreldes etter de alminnelige foreldelsesregler, og da altså som utgangspunkt etter tre år. Selv om saken gjaldt en spesiell pensjonsordning, er det vanskelig å se at det i praksis vil være tilfeller hvor resultatet vil kunne bli et annet. De fleste kan derfor innrette seg på at krav om etterinnmelding og etterinnbetaling av premie i tjenestepensjonsordning foreldes løpende etter den alminnelige foreldelsesfrist på tre år.

I den foreliggende saken avsa Hålogaland Lagmannsrett i november 2022 dom i en sak som i hovedsak dreiet seg om omklassifisering av et oppdragsforhold til arbeidsforhold. A hadde spilt konserter i perioden 2013-2020 i Ishavskatedralen på oppdrag for Tromsøysund sokn. A hevdet han i realiteten var arbeidstaker og krevde fast ansettelse. I den forbindelse oppstod det også spørsmål om stillingens størrelse, krav på etterbetaling av lønn, feriepenger og spørsmål om pensjonsrettigheter. Lagmannsretten kom til at A var å regne som arbeidstaker og fast ansatt i en 63 %-stilling. Videre kom Lagmannsretten til at etterbetaling av lønn og feriepenger som grunnet seg på krav eldre enn tre år (2018) var foreldet, men at kravet på etterinnmelding i soknets ytelsesbaserte tjenestepensjonsordning ikke var gjenstand for foreldelse.

Spørsmålet om foreldelse av pensjonsrettigheter, særlig retten til etterinnmelding og/eller etterinnbetaling av premie på grunn av feil pensjonsgrunnlag med tilbakevirkende kraft, har vært gjenstand for adskillig debatt, særlig når det gjelder ytelsesbaserte pensjonsordninger. Det har vært alminnelig antatt at rett til etterinnmelding i innskuddsordninger er gjenstand for ordinær foreldelse (tre år). Dette fordi den sentrale rettigheten i innskuddsordninger er rett til arbeidsgivers innskudd i ordningen. Medlemstid i seg selv gir ingen særskilte rettigheter. Dette skiller seg fra ytelsesordninger hvor retten til pensjon er et resultat av sluttlønn og medlemstid. I en ytelsesordning skal det riktignok også betales en løpende premie, men ordningen er ikke en ren spareordning slik som innskuddsordninger.

I den aktuelle saken kom lagmannsretten til at kravet på etterinnmelding ikke var gjenstand for foreldelse, og at A dermed fikk medhold i kravet om pensjonsopptjening helt fra 2013. Lagmannsretten begrunnet dette med at kravet på medlemskap i en kollektiv tjenestepensjonsordning følger av lov (lov om obligatorisk tjenestepensjon (OTP-loven)), og at foreldelseslovens regler om foreldelse av pensjon kun kommer til anvendelse på avtalte eller fastsatte krav, og ikke lovbestemte krav.

Avgjørelsen ble anket, og 7. september 2023 avsa Høyesterett en enstemmig dom med motsatt resultat. Kravet om etterinnmelding ble ansett foreldet for perioden tre år forut for stevningen.

Høyesterett la til grunn at OTP-loven bygger på den forutsetningen at foreldelsesloven får anvendelse ved foretakets mislighold av plikten til å etablere pensjonsordning, men at loven ikke direkte regulerer situasjonen hvor foretaket har etablert ordningen, men unnlatt å melde inn enkelte arbeidstakere.

Høyesterett viste videre til at lagmannsretten bygget på at kravet på innmelding ikke var gjenstand for foreldelse fordi det var hjemlet i lov, jf. foreldelsesloven § 6. Høyesterett så annerledes på dette, og tok utgangspunkt i at arbeidstakers krav om innmelding i pensjonsordningen ikke var hjemlet i lov, men i den tariffavtalen som definerte den aktuelle pensjonsordningen. Høyesterett understreket følgelig at selv om OTP-loven påla foretaket å etablere en pensjonsordning, hjemlet den ikke selve ordningen. Verken foreldelsesloven § 6 om grunnfordringen eller dens forarbeider bidro derfor til å løse spørsmålet om kravet om innmelding i pensjonsordningen var gjenstand for foreldelse. Dette måtte derfor løses på grunnlag av foreldelsesloven § 1.

Selv om selve kravet på etterinnmelding isolert sett ikke et er krav om et formuesgode som dekkes av foreldelsesloven, så ville en etterinnmelding medføre et krav om etterinnbetaling av premie fra arbeidsgiver for hele medlemsperioden. Etter Høyesteretts syn var etterinnbetalingskravet en så dominerende virkning av etterinnmeldingen, at det var mest nærliggende å bedømme arbeidstakers krav om etterinnmelding som en fordring på arbeidsgiver om å yte et formuesgode til arbeidstakers fordel. Formuesgodet i dette tilfellet var da etterbetaling av pensjonspremien.

Høyesterett understreket videre at selv om selve retten til å være medlem i ordningen ikke kunne bortfalle som foreldet, så var selve handleplikten – det løpende kravet om etterinnmelding og betaling av tilhørende premie, gjenstand for ordinær foreldelse. Virkningen av etterinnmelding var at arbeidsgiver måtte betale en korresponderende pensjonspremie, og etter Høyesteretts syn var det ikke tvilsomt at et slikt krav om betaling av pensjonspremie var gjenstand for foreldelse, slik også Høyesterett bygget på i Rt-2001-905 (sak om sykepleierpensjon).

Høyesterett har med dette bidratt til en viktig avklaring, i tråd med det som også har vært vårt standpunkt i dette spørsmålet, nemlig at et krav om etterinnmelding i en pensjonsordning er uløselig knyttet til et korresponderende krav om betaling av premie eller innskudd, og at slike krav representerer fordringer som foreldes etter de alminnelige reglene, altså tre år. Vi mener Høyesterett i sin begrunnelse har fastslått dette prinsippet med en klarhet som en gang for alle avgjør ikke bare spørsmålet om foreldelse av etterinnmeldingskrav, men også tilsvarende eller beslektede krav knyttet til for eksempel justering av feil pensjonsgrunnlag m.v.