Høyesterett avsa 13. juni 2025 dom i en sak mellom en privat byggherre og Rambøll Norge AS. Dommen inneholder prinsipielle uttalelser om forholdet mellom erstatning i og utenfor kontrakt. Den sentrale problemstillingen var om en byggherre kunne kreve erstatning direkte fra et tidligere ledd i en kontraktskjede basert på de alminnelige reglene om erstatning utenfor kontrakt.

Bakgrunnen for saken

Saken har sitt utspring etter nyoppføring av et boligbygg med fire leiligheter i Sandefjord. Etter oppføringen ble det avdekket vesentlige feil ved brannsikringen.

Rambøll hadde ikke i et direkte kontraktsforhold til byggherren, men var engasjert av underentreprenør (A) for å utføre lastberegninger. Oppdraget ble senere utvidet til å inkludere design av byggets bæresystem. Under prosjektet ble Rambøll videre engasjert av entreprenøren (B) til å foreta dimensjonering av bæresystemer og brannteknisk prosjektering. Rambølls oppdrag som brannrådgiver ble senere avbestilt.

Etter at det var gitt brukstillatelse for leilighetene, ble det avdekket at det i store deler av bygget var brukt materialer og løsninger som ikke oppfylte gjeldende krav til brannmotstand. Feilene var av et slikt omfang at bygget måtte rives og bygges opp igjen.

Byggherren fremmet krav om erstatning mot Rambøll tilsvarende det økonomiske tapet som var lidt som følge av feilen, på omtrent MNOK 54. Som grunnlag for kravet påberopte byggherren direktekravsadgangen etter bustadoppføringslova § 37. For at det skal være grunnlag for direktekrav etter bustadoppføringslova § 37, må det imidlertid foreligge et kontraktsbrudd i forholdet mellom det tidligere leddet og dennes kontraktspart. Både tingretten og lagmannsretten kom til at det ikke forelå mangler ved Rambølls arbeid for entreprenøren og underentreprenøren som kunne gi grunnlag for direktekrav etter bustadoppføringslova § 37.

For lagmannsretten anførte byggherren at det også var grunnlag for direktekrav etter det alminnelige uaktsomhetsansvaret utenfor kontrakt. Lagmannsretten ga byggherren medhold i det. Lagmannsretten kom til at rådgiveren hos Rambøll hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt fordi han ikke hadde gjort undersøkelser for å avdekke om materialer som ble benyttet i bygget overholdt kravene til brannsikkerhet. Lagmannsretten la vekt på at rådgiveren tidligere hadde gjennomført en rekke oppdrag for underentreprenøren, og derfor hadde inngående kjennskap til selskapets produkter. Retten mente at rådgiveren visste at produktene ikke ville oppfylle de branntekniske kravene for bygget uten at det ble gjort supplerende tiltak. Selv om Rambølls rolle hovedsakelig gjaldt prosjektering og det isolert sett ikke forelå feil i utførelsen av kontraktsforpliktelsene, mente lagmannsretten at rådgiveren opptrådte uaktsomt ved å unnlate å avklare eller varsle om materialenes brannsikkerhet. Lagmannsretten fant på den bakgrunn at det forelå arbeidsgiveransvar for Rambøll etter skadeerstatningsloven § 2-1. Lagmannsretten fant imidlertid at erstatningsansvaret måtte lempes skjønnsmessig til kr 30 000 000. Det ble lagt vekt på at Rambøll ikke hadde opptrådt grovt uaktsomt og at tapet var ekstraordinært stort.

Spørsmålet for Høyesterett var om lagmannsrettens rettsanvendelse var riktig.

Høyesteretts syn på saken

Innledningsvis viser Høyesterett til bustadoppføringslova § 37, og legger følgende til grunn:

Det følger av bestemmelsen at et grunnleggende vilkår for at det skal foreligge krav mot et tidligere ledd i kontraktskjeden, at det også foreligger en mangel i forholdet mellom det tidligere leddet og dennes kontraktspart.

Høyesterett legger så til grunn at det i norsk rett gjelder en ulovfestet regel om at den som ved forsett eller uaktsomhet har forvoldt en skade, plikter å erstatte det oppståtte tapet. Høyesterett viser deretter til at det kontraktsrettslige ansvaret som følger av bustadoppføringslova og andre kontraktrettslige lover, i utgangspunktet kan suppleres av det alminnelige skyldansvaret og av arbeidsgiveransvaret. I premiss 38, under henvisning til Rt. 2015 s 276 (Bori), legger Høyesterett til grunn at dersom det foreligger flere grunnlag for ansvar, kan den som gjør kravet gjeldende velge hvilket grunnlag kravet skal bygge på.  

Høyesterett behandler deretter forholdet mellom kontraktsrettsansvaret og deliktsansvaret. Under henvisning til Bori-dommen legger Høyesterett i premiss 39 blant annet følgende til grunn:

I den videre drøftelsen i avsnitt 36 uttaler førstvoterende at han ikke har funnet holdepunkter for at disse reglene ikke kan suppleres med «deliktsansvar etter skadeserstatningsloven § 2-1, i en situasjon hvor kravet etter § 2-1 ikke bygger på at den ansvarlige har handlet i strid med sine kontraktsforpliktelser». (Vår understrekning).

Høyesterett bygger følgelig på at alminnelige erstatningsrettslige prinsipper kan danne selvstendig grunnlag for ansvar i et kontraktsforhold, bare dersom det foreligger brudd på en alminnelig handlenorm og ikke en kontraktsforpliktelse.

I saken var den påstått skadevoldende handlingen fra Rambølls side ikke en aktiv handling, men en unnlatelse. For å statuere ansvar i en slik situasjon, la Høyesterett følgende til grunn:

Det kravet om brudd på handlenorm som formuleres her, har sammenheng med at det ikke uten videre er rettsstridig å påføre noen et formuestap. Videre gjelder det ikke på generelt grunnlag noen plikt til å handle for å ivareta andres interesser. For å konstatere uaktsomhet når tapet er et rent formuestap og den påståtte skadevoldende handlingen er en unnlatelse, må det derfor både kunne konstateres at det eksisterer en handlenorm, og at denne normen er brutt i den situasjonen som foreligger. (Vår understrekning)

I tillegg presiserer Høyesterett at det ikke er et krav at handlenormen som ble brutt er «etablert» før den erstatningsbetingende handlingen, slik det ble lagt til grunn i HR-2024-990-A. Høyesterett uttaler at det er et mer dekkende uttrykk i denne sammenheng at det er snakk om en «allmenn handlenorm«.

Høyesterett opphevet deretter lagmannsrettens dom på grunn av feil rettsanvendelse. Normen som lagmannsretten la til grunn at var brutt, utsprang fra kontrakten. I et slikt tilfelle kunne ikke de alminnelige erstatningsreglene begrunne et erstatningsansvar.

Oppsummering

Dommen trekker opp grensen for når de alminnelige erstatningsreglene kan danne grunnlag for ansvar mellom parter i et kontraktsforhold. I etterkant av Bori-dommen i Rt. 2015 s 276 og senere HR-2017-1834-A (Branncelle), HR-2020-312-A (Solem) og HR-2021-2201-A (Kruse Smith), har det vært hevdet at dette skillet har vært uklart. Etter denne dommen er det nå enda en gang fastslått at det kan være grunnlag for erstatning utenfor kontrakt også mellom parter i et kontraktsforhold. Slikt ansvar forutsetter imidlertid at den skadevoldende handlingen eller unnlatelsen utgjør et brudd på en «allmenn handlenorm».