Høring av Net Zero Industry Act
Net Zero Industry Act ((EU) 2024/1735) trådte i kraft i EU i juni 2024. Næringsdepartementet sendte endelig rettsakt på offentlig høring i Norge tidligere i høst, med høringsfrist 29. oktober 2024. Departementet har fått 42 høringsinnspill.
Hovedinntrykket fra høringsinnspillene er at aktørene er positive til forordningens målsetninger og ser at disse langt på vei matcher målsetninger for grønn omstilling i Norge. De fleste aktørene er opptatte av at norsk industri må ha de samme rammevilkårene for grønn omstilling som sine europeiske konkurrenter, for å ha like konkurransevilkår i sitt viktigste eksportmarked. Det er viktig å ikke bli ansett som et tredjeland i relasjon til rettsaktens målsetninger og krav. Derfor mener flere av høringsinstansene at det er viktig med en rask gjennomføring av forordningen i Norge, for ikke å bli hengende etter i en kritisk tidlig omstillingsfase.
Blant elementene som får mye oppmerksomhet fra norske aktører er forordningens kapittel 3 om CO2-lagring. Forordningen etablerer et mål om en injeksjonskapasitet på 50 millioner tonn CO2 i året, og alle rettighetshavere til olje og gasslisenser i EU vil få et individuelt bidrag til oppnåelsen av målet. De individuelle bidragene skal beregnes pro rata på grunnlag av hver enhets andel av Unionens utvinning av råolje og naturgass fra 2020 til 2023, jf. Art. 23.
Flere høringsinstanser har utelukkende konsentrert seg om kapittel 3 i sine innspill. Noen av aktørene peker på det prinsipielle i at EØS-avtalens geografiske virkeområde ikke omfatter norsk kontinentalsokkel, samtlige trekker fram behovet for å avklare hvordan målsetningen i forordningen vil bli justert dersom rettsakten innlemmes i EØS-avtalen og viktigheten av at norske rettighetshavere blir ilagt et forholdsmessig bidrag og at lagringskapasiteten må etableres på kommersielt grunnlag. Noen aktører peker også på at det er behov for nærmere avklaringer knyttet til datadelingsplikten som ligger i artikkel 21, for å sikre at dette ikke omfatter kommersielt sensitive data, inkludert data om geologiske forhold som selskapene av kommersielle årsaker ikke ønsker å offentliggjøre. Videre fremheves også en forventning om at alle kostnader knyttet til å innfri et slikt krav om bidrag til lagringskapasitet vil være fradragsberettiget mot særskattepliktig inntekt.
Andre sentrale elementer som får mye oppmerksomhet, er bestemmelsene om strømlinjeforming av behandling av søknader om tillatelse til utførelse av nullutslippsprosjekter. Blant annet krever rettsaktens artikkel 6 at medlemslandene etablerer et sentralt kontaktpunkt for søknadsprosessene, og artikkel 9 stiller krav til tidsbruk ved behandling av søknader. Flere er positive til de foreslåtte forenklingene i myndighetsprosessene, både Norsk Industri og DSB peker på fordelene ved dette. Samtidig peker andre aktører, som NVE, på viktigheten av å sikre gode konsesjonsprosesser som ivaretar behovet for grundig utredning og høringsprosesser i saker med store interessekonflikter.
Rettsakten oppstiller også som krav at det i offentlig anskaffelser skal være maks 50 % nettonullutslippsteknologier fra tredjeland, som et bidrag på veien mot å nå målsetningen om en selvforsyningsgrad på 40 % for nettonullutslippsteknologier innen 2030. Innretning av kriterier for blant annet havvindauksjoner og auksjoner for netto-nullutslippsteknologi kan ventes å dreies inn mot at europeisk industri skal brukes for å kunne oppfylle målsetningene i NZIA, jf. Blant annet art. 26, og andre relevante rettsakter, som rettsakten om kritiske råvarer (Critical Raw Material Act). Flere aktører peker på at dette gjør det desto viktigere å implementere rettsakten (og også CRMA) for å være en del av de felleseuropeiske målsetningene om selvforsyningsgrad på 40 % for nettonullutslippsteknologier innen 2030 og CO2-lagringskapasitet på 50 millioner tonn CO2 årlig fra 2030.