Nyhetsbrev entreprise

Det er avsagt flere interessante rettsavgjørelser innen entrepriseretten i år. Her gir vi en oppsummering av to viktige dommer fra den siste perioden.

LB-2022-183820 (Spikkestad kirke- og kultursenter)

Dommen ble avsagt av Borgarting lagmannsrett 5. juli i år. Merk at dommen er anket til Høyesterett, og er dermed ikke rettskraftig per 20. oktober 2023.

Dommen er interessant av flere grunner:

  • Ansvarsforholdet mellom ulike typer rådgivere i et byggeprosjekt kom på spissen. I den konkrete saken fant lagmannsretten at arkitekten måtte bære ansvaret for mangelfull prosjektering av byggets takkonstruksjon, selv om byggherren hadde engasjert andre sidestilte rådgivere som var involvert i det aktuelle fagområdet.  
  • Dommen inneholder generelle uttalelser om den strenge normen som gjelder for rådgivere. Det blir vist til at normen er særlig streng når det er snakk om grunnleggende egenskaper ved et bygg, slik som fukthåndtering. For slike forhold bør rådgiveren kunne påvise at prosjekteringen har vært gjenstand for en grundig vurdering og analyse.  
  • Det ble lagt til grunn at der det kan påvises «overtallige årsaksfaktorer», dvs tilfeller der flere skadevoldere har forvoldt den sammen skaden, kan skadelidte holde begge skadevolderne fullt ut ansvarlig.

Om saken

Asker kommune og Asker Kirkelige Fellesråd («byggherren») var byggherre for nytt kirke- og kultursenter i Spikkestad. Kort tid etter ferdigstillelsen av bygget i 2018 ble det oppdaget en rekke vannskader i kirkens spir-formede skråtak. Det dryppet også vann ned fra taket og inn i bygget.

De videre undersøkelsene viste mangler både ved prosjekteringen og utførelsen. Det var blant annet ikke prosjektert med tilstrekkelig tett underkonstruksjon under teglsteinene, og det ble oppdaget flere feil ved entreprenørens utførelse, blant annet ved innmuringen av vinduene i skråtaket. Entreprenøren gikk imidlertid konkurs før saksanlegget.

Byggherren gikk til sak mot arkitekten og dennes forsikringsselskap («arkitekten») i 2021. Avtalen mellom byggherren og arkitekten var basert på NS 8401.

Arkitekten ble i tingretten dømt erstatningsansvarlig for kostnadene til utbedring av mangelen som følge av prosjekteringsfeil, og anket dommen. Lagmannsrettens flertall kom også til at arkitekten var erstatningsansvarlig overfor byggherren.

Vilkårene for erstatningskrav som følge av prosjekteringsfeil

For at det skal foreligge en prosjekteringsfeil i henhold til NS 8401 punkt 13.1, må to vilkår være oppfylt. Det må foreligge et objektivt avvik fra kontrakten, og dette avviket må skyldes at kravet til faglig forsvarlig handlemåte eller aktsomhet ikke er overholdt.

Deretter må det påvises et økonomisk tap, og årsakssammenheng mellom tapet og prosjekteringsfeilen, for at det skal foreligge grunnlag for erstatning.

Lagmannsrettens flertall fant at samtlige vilkår var oppfylt. Vi ser her på enkelte sentrale sider ved lagmannsrettens begrunnelse.

Vilkåret om avvik fra kontrakten – betydningen av ansvarsforholdet mellom de ulike rådgiverne

Arkitekten hadde gjort gjeldende at han burde fritas for ansvar fordi andre aktører involvert i prosjekteringen – som hadde mer relevant fagkunnskap for fuktproblematikken – burde ha reagert på løsningen arkitekten hadde prosjektert. Blant annet hadde byggherren engasjert bygningsfysiker fra Sweco og uavhengig kontrollør fra Rambøll.

Dette avviste lagmannsretten, som mente det fulgte av partenes kontrakt at arkitekten hadde det overordnede ansvaret for prosjekteringen. Når det var tilfellet, kunne de andre aktørenes kjennskap til arkitektens løsninger, samt deres deltakelse i diskusjoner om løsningene, verken frata eller redusere arkitektens ansvar.

Lagmannsretten la til grunn at dersom partene hadde ment å avtale at arkitektens ansvar for prosjekteringen skulle overføres for de delene hvor det deltok andre aktører, skulle dette fremgått uttrykkelig av avtalen. Lagmannsretten uttalte i denne sammenheng:

«Som en følge av dette, var det ikke tilstrekkelig for arkitektene å levere fra seg løsningsbeskrivelser som bare muligens var gode nok med tanke på fuktsikring, i tillit til at de andre aktørene ville reagere dersom dette likevel ikke var tilfellet. Det var heller ikke tilstrekkelig for å oppfylle avtalens krav å anta at en tilstrekkelig god løsning nok ville utvikle seg over tid gjennom dialogen og samarbeidet med de øvrige aktørene. Det kan for så vidt tenkes at både Sweco og Rambøll burde ha reagert på de løsninger arkitektene prosjekterte, og at de til og med har pådratt seg et ansvar overfor byggherren ved ikke å gjøre dette. Det fritar uansett ikke arkitektene fra deres plikter og ansvar overfor byggherrene.»

Lagmannsretten la med andre ord til grunn at en part med et selvstendig ansvar overfor avtalemotpart ikke kan «lene» seg på at avtalemotparten har engasjert andre sidestilte aktører, med delvis overlappende ansvar.

Lagmannsretten uttalte at saken kunne stilt seg annerledes dersom uriktige innspill fra sidestilte aktører hadde medført at arkitekten prosjekterte feil. Det var imidlertid ikke tilfellet i saken.

Vilkåret om uaktsomhet – avvikets betydning og arkitektens arbeidsprosess

Lagmannsretten viste til at rådgivere skal bedømmes etter et strengt profesjonsansvar, og at det skal lite til for å konstatere uaktsomhet når det først er påvist avvik fra kontrakten. Dette gjelder særlig når feilen knytter seg til grunnleggende egenskaper ved et bygg, og feilen kan medføre kostbare skader. Lagmannsretten fremhevet i den forbindelse følgende:

«Det allerede i utgangspunktet strenge profesjonsansvaret, skjerpes her ytterligere av at fukthåndtering er en helt grunnleggende egenskap ved et bygg, og at svikt i så måte vil kunne resultere i alvorlige og svært kostbare skader.»

I vurderingen av om det forelå uaktsomhet, uttalte lagmannsretten også at det måtte ses hen til hvorfor feilen oppstod. I denne sammenhengen uttalte lagmannsretten:

«Sentralt for flertallets vurdering i så måte, er at det ikke er ført noen bevis i form av dokumentasjon eller vitneforklaringer for at det i forbindelse med prosjekteringen ble foretatt nærmere analyser eller gjort grundige vurderinger av hvordan fuktproblematikken skulle håndteres. Behovet for å foreta slike analyser var her spesielt stort som følge av at man stod overfor en meget utfordrende konstruksjon.»

Lagmannsretten mente manglende bevis for at det ble foretatt grundige vurderinger av den konkrete konstruksjonsmetoden, måtte gå utover arkitekten.

Årsakssammenheng – betydningen av entreprenørens utførelsesfeil

Byggherrens økonomiske tap var utbedringskostnadene ved å rive ned skråkonstruksjonen og gjenoppbygge den. Lagmannsrettens flertall kom til at det var årsakssammenheng mellom prosjekteringsfeilen og det økonomiske tapet.

Arkitekten hadde vist til at entreprenørens utførelsesfeil måtte få betydning ved bedømmelsen av arkitektens ansvar. Retten tok ikke stilling til omfanget av utførelsesfeilene, men la til grunn at det var sannsynlig at det forelå utførelsesfeil i et «ikke ubetydelig omfang», og at det var grunn til å tro at de observerte lekkasjene «i større eller mindre grad kan skyldes utførelsesfeil».

Lagmannsretten uttalte også at det var usikkerhet knyttet til hvilken grad det var arkitektens prosjekteringsfeil som hadde forårsaket de pågående lekkasjene, men mente at prosjekteringsfeilen uansett ville lede til at skråtaket måtte rives og bygges opp igjen. Byggherren kunne dermed holde arkitekten ansvarlig for hele utbedringskostnaden. Lagmannsretten uttalte i denne sammenheng:

«Selv om det forekommer utførelsesfeil i tillegg til prosjekteringsfeil, og utførelsesfeilene eventuelt også har et slik alvor og omfang at disse alene gjør det nødvendig å rive skråkonstruksjonen, er dette ikke til hinder for at byggherrene kan kreve full erstatning fra arkitektene. I en tenkt situasjon der både prosjekteringsfeil og utførelsesfeil hver for seg og alene gjør det nødvendig å rive og reetablere konstruksjonen, vil byggherrene kunne velge å forholde seg fullt ut til enten den prosjekterende arkitekten og/eller den utførende entreprenøren. Betingelseslæren modifiseres i slike tilfeller av prinsippet om overtallige årsaksfaktorer, som innebærer at begge skadevolderne kan holdes fullt ut ansvarlige

Slik sett kommer lagmannsretten her til en nokså tydelig rettesnor: der både entreprenør og rådgiver hefter hver for seg for det samme økonomiske tapet, kan byggherren velge å holde én av kontraktspartene ansvarlig for det fulle tapet.

Utmålingen av erstatningen – avsetning for usikkerhet

Rettens vurdering av utmålingen av erstatningen er også interessant. Saken ble behandlet før utbedringsarbeidene var utført, og byggherrens krav baserte seg derfor på et estimat av utbedringskostnadene.

En del av byggherrens krav gjaldt «margin for sikkerhet» som var ment å dekke usikkerhet ved enhetsprisene og fremdrift. Lagmannsretten mente at sikkerhetsmarginen i utgangspunktet kunne kreves dekket, der det er sannsynlighetsovervekt for at slike kostnader vil pådras. I den konkrete saken reduserte imidlertid retten marginen som var lagt til grunn. Det ble vist til følgende:

«Det bør likevel utvises en viss forsiktighet med å tilkjenne erstatning som kan vise seg å bli høyere enn faktisk kostnad. I hvilken grad det er sannsynlig at slike tilleggskostnader vil bli pådratt, beror både på hva som statistisk sett er vanlig ved sammenlignbare prosjekter, samt graden av usikkerhet i dette konkrete tilfellet. Saken er bare i liten grad opplyst for lagmannsretten på dette punktet.»

Hva kan vi lære av dommen?

Der mange prosjekterende er involvert i et byggeprosjekt, og deltar i de samme beslutningsprosessene, kan det være lett å gå i en «felle», og legge til grunn at deler av fagansvaret følges opp av andre aktører. Vårt råd er alltid å forholde seg til ansvaret som fremgår av kontrakten. Dersom rollefordelingen og ansvarsforholdene er uklare, bør alle aktører i et prosjekt søke å avklare ansvarsgrensene for sine kontraktsforhold. Betydningen av dette er tydeliggjort i dommen om Spikkestad kirke- og kultursenter.

Dommen gir også en påminnelse om at rådgivere bør sørge for interne retningslinjer som sikrer dokumentasjon for at det er gjort forsvarlige vurderinger. Dette gjelder spesielt for grunnleggende forhold ved leveransen.  

LB-2022-156536 (Monserud renseanlegg)

Dommen ble avsagt av Borgarting lagmannsrett 21. juni i år.

  • Saken er interessant fordi den sier noe om når overtakelse har funnet sted i underentreprisekontrakter, og når underentreprenørens frist for å sende sluttoppgjør begynner å løpe.
  • Videre understreker dommen at sluttoppgjørsreglene må følges etter sin ordlyd for at preklusjon skal kunne gjøres gjeldende.  

Om saken

Ringerike kommune inngikk kontrakt med Obas Øst AS («OBAS») om oppføring av nytt avløpsrenseanlegg. Kontrakten var en utførelsesentreprise basert på NS 8405.

Saken for lagmannsretten gjaldt sluttoppgjøret mellom OBAS og underentreprenøren, Bat Anlegg AS («BAT»). Kontrakten var basert på NS 8415.

Overtakelsesforretning i kontraktsforholdet mellom kommunen og OBAS ble gjennomført 15. og 29. august 2019. Kontraktsarbeidene til BAT var omfattet av overtakelsen til byggherren, men BAT deltok ikke på overtakelsesforretningen. Det ble heller ikke på annet tidspunkt avholdt formell overtakelse- eller registreringsforretning mellom OBAS og BAT, slik NS 8415 legger opp til.

BAT forholdt seg som om overtakelsesforretning ikke var gjennomført og at fristen for å inngi sluttoppgjør ikke hadde startet å løpe. OBAS mente imidlertid at BATs kontraktsarbeider ble overtatt 29. august 2019, og at BAT derfor skulle inngitt sluttoppgjør to måneder senere. Da dette ikke ble gjort, satte OBAS en tilleggsfrist etter NS 8415 punkt 33.1. Heller ikke tilleggsfristen ble overholdt, og OBAS anførte derfor at BATs sluttoppgjørskrav var prekludert.

Vilkårene for preklusjon

NS 8415 punkt 33.1 oppstiller to vilkår for preklusjon av underentreprenørens sluttoppgjørskrav:

  1. Fristen på to måneder regnet fra registreringsforretning eller overtakelse må være utløpt.
  2. Hovedentreprenøren må ha gitt en tilleggsfrist på minst 14 dager, som også må være utløpt.

Når startet fristen på to måneder å løpe?

Det var på det rene at det ikke var gjennomført registreringsforretning eller egen overtakelsesforretning mellom OBAS og BAT. Spørsmålet var dermed om overtakelsen mellom byggherren og OBAS innebar at overtakelse hadde funnet sted i kontraktsforholdet mellom OBAS og BAT, slik at fristen på to måneder hadde begynt å løpe.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i den alminnelige bestemmelsen om overtakelse i NS 8415 punkt 32.1, som lyder slik:

«Kontraktarbeidet overtas av hovedentreprenøren ved overtakelsesforretning. Overtakelsen skjer samlet for hele kontraktarbeidet med mindre delovertakelse har funnet sted. Overtakelsen skjer samtidig med byggherrens overtakelse.»

Lagmannsretten mente at ordlyden i bestemmelsen klart talte for at overtakelse i underentreprisekontrakten finner sted samtidig med byggherrens overtakelse.

De formelle reglene om overtakelse i NS 8415 var imidlertid ikke fulgt. Hovedentreprenøren skal blant annet innkalle underentreprenøren til overtakelse, partene har plikt til å møte, og det skal utarbeides overtakelsesprotokoll. Ingenting av dette var gjort.

Retten kom likevel til at overtakelsen mellom byggherren og OBAS innebar at det var gjennomført overtakelse også overfor BAT. I vurderingen la lagmannsretten avgjørende vekt på følgende forhold:

  • Det ville medføre praktiske utfordringer dersom byggherren kan overta fra hovedentreprenøren, uten at det har skjedd en overtakelse mellom hoved- og underentreprenøren. Risikoen for arbeidene går over ved overtakelse, byggherren har rett til å ta arbeidene i bruk og forsikringsplikten opphører.
  • Dersom fristen for underentreprenørens sluttoppgjør er senere enn fristen for hovedentreprenørens sluttoppgjør overfor byggherren, kan det medføre vanskeligheter med blant annet å videreføre krav fra underentreprenøren.
  • Hensikten bak de formelle kravene til overtakelse i NS 8415 vil til en viss grad være ivaretatt dersom de formelle kravene i NS 8405 er oppfylt.
  • Løsningen etter NS 8417, standarden for totalunderentrepriser, gir tydelig uttrykk for at overtakelsesforretningen mellom totalentreprenøren og byggherren er den samme som mellom totalentreprenøren og totalunderentreprenøren. NS 8417 er tre år nyere enn NS 8415, og den tilsvarende bestemmelsen i NS 8417 ble ansett som en mer presis versjon av NS 8415 punkt 32.1.

I saken var BAT dessuten kjent med overtakelsen mellom byggherren og OBAS, det var gjennomført forbefaringer og alle de andre underentreprenørene hadde forholdt seg om at overtakelsen med byggherren hadde virkning også for deres kontraktsforhold. I tillegg hadde OBAS oversendt mangelslister/reklamasjoner i etterkant av overtakelse med byggherren, som BAT bekreftet de ville utbedre.

Lagmannsretten bemerket at OBAS’ forutsetninger knyttet til overtakelse var godt synlige for BAT, som dermed måtte «ha reagert dersom de hadde en annen oppfatning». Av lagmannsrettens premisser kan det derfor utledes at underentreprenørens kunnskap om byggherrens overtakelse er et relevant moment ved vurderingen av om overtakelse har skjedd i underentrepriseforholdet. Det er ikke gitt at lagmannsretten hadde kommet til samme konklusjon, dersom underentreprenøren ikke hadde slik kunnskap.

Betydningen av at OBAS hadde satt feil tilleggsfrist

Som nevnt må hovedentreprenøren ha satt en tilleggsfrist etter utløpet av tomånedersfristen, for at preklusjon kan være aktuelt. Etter NS 8415 punkt 33.1 siste ledd skal tilleggsfristen ikke være kortere enn 14 dager.

OBAS hadde gitt BAT en frist på 14 dager beregnet fra tomånedersfristens utløp. Fristen var derfor kortere enn det som følger av NS 8415 punkt 33.1 siste ledd, og partene var enige om dette. Partene var imidlertid uenige om betydningen av at tilleggsfristen var satt feil.

Under noe tvil, kom lagmannsretten til at virkningen av den uriktige fristfastsettelsen var at sluttoppgjøret ikke var prekludert. Det ble vist til at preklusjon innebærer alvorlige virkninger for underentreprenøren, da mulige berettigede krav faller bort. Lagmannsretten mente dette stiller strenge krav til at fremgangsmåten angitt i NS 8415 punkt 33.1 er fulgt for at preklusjon kan gjøres gjeldende.

Hva kan vi lære av dommen?

Dommen er et eksempel på viktigheten av at partene opptrer ryddig ved avslutningen av en entreprisekontrakt, slik at man bedre kan forutse sin posisjon. Hovedentreprenør bør eksempelvis alltid kalle underentreprenøren inn til en overtakelsesforretning, slik at det ikke skapes tvil om dette viktige skjæringstidspunktet. Dersom det likevel ikke skjer, er det viktig at underentreprenøren sørger for å holde seg orientert om prosessen mellom hovedentreprenør og byggherre.

Ellers er dommen nok et eksempel på at preklusjonsvirkninger oppfattes som strenge, og at den som ønsker å påberope preklusjon, må kunne vise til at sluttoppgjørsreglene er fulgt presist. Det anbefales at man i korrespondanse om frister for sluttoppgjør er meget tydelig og forholder seg nøyaktig til kontraktens regler.

Les også