I sak HR-2023-93-A har Høyesterett behandlet Betonmast Innlandet AS sin anke over Eidsivating lagmannsretts avgjørelse i LE-2021-39436. Ankemotpart var utbygger Frost Utvikling AS, som var byggherre. Saken har sin bakgrunn i oppføringen av to boligblokker på Eidsvoll. Overtakelse fant sted 17. september 2014, og sameierne som hadde flyttet inn varslet om mangler kort tid etter. Etter at Frost ble innstevnet av sameierne, tok Frost ut stevning i regressøksmål mot Betonmast 5. februar 2020.

Saken for Høyesterett gjaldt spørsmål om foreldelse av et erstatningskrav. Problemstillingen var om Betonmast hadde erkjent forpliktelsen etter foreldelsesloven § 14 ved sine forsøk på mangelsutbedringer og ved sin kontakt med byggherren i den forbindelse. Høyesterett kom, i motsetning til tingretten og lagmannsretten, til at Betonmast ved sine handlinger og utsagn, ikke hadde erkjent et underliggende erstatningskrav som forutsatte grov uaktsomhet.

Hovedregelen ved foreldelse er at foreldelsesfristen er tre år fra den dag da fordringshaver tidligst kunne kreve å få oppfyllelse, jf. foreldelsesloven § 3 jf. § 2, og senest innen ett år etter at han hadde eller burde ha hatt kunnskap om fordringen eller skyldneren, jf. § 10 nr. 1. Foreldelse kan imidlertid avbrytes på flere måter. En måte å avbryte foreldelsesfristen på er ved at skyldneren erkjenner kravet, jf. foreldelsesloven § 14. Det følger av foreldelsesloven § 14 at krav kan erkjennes både med ord og med handling: 

«Foreldelse avbrytes når skyldneren overfor fordringshaveren uttrykkelig eller ved sin handlemåte erkjenner forpliktelsen, så som ved løfte om betaling eller ved å betale rente.» 

I sin vurdering viste Høyesterett innledningsvis til tidligere rettspraksis og juridisk teori knyttet til foreldelsesloven § 14, og la på den bakgrunn til grunn at hvorvidt det foreligger en fristavbrytende erkjennelse, beror på «en nærmere tolkning av skyldnerens utsagn og handlemåte». I tråd med tidligere praksis la Høyesterett til grunn at det avgjørende er om:

«(…) skyldneren «positivt og noenlunde klart» må anses å ha erkjent forpliktelsen. Det er ikke tilstrekkelig at skyldnerens handlemåte gir fordringshaveren rimelig grunn til å unnlate å ta fristavbrytende skritt. Det kreves at skyldnerens opptreden objektivt sett oppfattes som en erkjennelse».

Deretter behandlet Høyesterett spørsmålet om erkjennelse ved mangelsutbedring. Høyesterett har tidligere lagt til grunn at når en selger har påtatt seg å utbedre en mangel, vil det som regel være å anse som en erkjennelse av kravet, jf. foreldelsesloven § 14 (Rt-2013-865 Bruktbildommen). I Bruktbildommen uttalte Høyesterett i avsnitt 56 at dette utgangspunktet gjaldt «om det ikke er konkrete holdepunkter for en annen forståelse av selgers handlemåte».

I vår sak ga Høyesterett eksempler på hva som kan være konkrete holdepunkter for at utbedringsforsøk ikke nødvendigvis også innebærer en erkjennelse av ansvar. Høyesterett viste til at utbedring kan skje «som ledd i et minnelig oppgjør eller av godvilje» og til at entreprenøren har en utbedringsplikt («hoppeplikt») etter NS 8407 pkt. 42.3.1 (2). En utbedring kan være en erkjennelse av denne plikten, men ikke nødvendigvis en erkjennelse av at det foreligger en mangel som entreprenøren er ansvarlig for.

Høyesterett la deretter til grunn at fordringens art og omfang ikke trenger å være avklart for at det skal foreligge en erkjennelse. Det vil igjen måtte bero på en tolkning av skyldnerens utsagn og handlemåte. Høyesterett la videre til grunn at en erkjennelses rekkevidde også må bero på en tolkning, herunder om erkjennelsen også omfatter et erstatningsansvar. I avsnitt 51 konstaterte Høyesterett følgende, noe som fikk stor betydning i den konkrete saken:

«Av dette følger at selv om leverandøren gjennom utbedringer anses å ha erkjent en mangel, så har leverandøren derved ikke uten videre erkjent andre tilgrensende mangler, og heller ikke erstatningskrav som måtte oppstå som en følge av mangelen. Erstatningsansvar krever ofte at tilleggsvilkår er oppfylt, for eksempel subjektiv skyld. I de tilfellene kan plikten til å utbedre mangelen erkjennes uten at plikten til å betale erstatning for den derved også erkjennes.»

Høyesterett presiserte her at det ikke nødvendigvis må trekkes likhetstegn mellom en erkjennelse av en mangel og et utbedringsansvar på den ene siden, og et erstatningsansvar på den andre. Som begrunnelse ble det vist til at erstatningsansvar ofte er betinget av at det er påvist uaktsomhet, og i dette konkrete tilfellet var erstatningsansvar dessuten betinget av grov uaktsomhet.

Etter en gjennomgang av partenes korrespondanse og handlemåte, konkluderte Høyesterett med at Betonmasts handlinger og utsagn ikke kunne anses som en erkjennelse av erstatningskravet som forutsatte grov uaktsomhet.

Dommen inneholder for øvrig også en særmerknad fra et mindretall på to dommere. Selv om mindretallet sluttet seg til flertallets syn på de rettslige utgangspunktene, uttalte annenvoterende i avsnitt 84 og 85 at:

«Ved en eventuell erkjennelse gjennom utbedring, må det tas stilling til hvor langt erkjennelsen rekker. Omfatter den kun kravet om utbedring, eller får erkjennelsen også betydning for fordringshaverens eventuelle andre krav som følge av misligholdet?

Som utgangspunkt mener jeg at i de tilfeller der et pengekrav er basert på mislighold av retteplikten, for eksempel erstatning for rettekostnader, er det nærliggende å forstå erkjennelsen slik at den normalt omfatter også dette.»

Uttalelsen kan forstås som at mindretallet i større grad enn flertallet mener at det er en presumsjon for at en erkjent retteplikt, også innebærer en erkjennelse av et pengekrav som er et resultat av at denne plikten misligholdes. Dette hadde imidlertid ikke avgjørende betydning for mindretallet i denne saken.

Hva betyr dommen for entreprisebransjen? 

Foreldelse av krav er noe fordringshaver alltid må være påpasselig på. Den alminnelige foreldelsesfristen er tre år, og er det fare for at fristen oversittes må man inngå avtale om at fristen utsettes, eller foreta fristavbrytende handlinger. Utbedring kan være en form for erkjennelse, som avbryter fristen. Dommen er imidlertid tydelig på at foreldelsesfristen for et erstatningsansvar kan løpe, selv om entreprenøren er i gang med å utbedre en mangel. Fordringshaver bør derfor sikre at det er klarhet i at en eventuell erkjennelse også inkluderer et eventuelt underliggende erstatningskrav, fortrinnsvis gjennom en skriftlig erklæring, dersom det er aktuelt å fremme et slik krav. I den grad det er uklarhet om erkjennelsens rekkevidde, bør fordringshaveren vurdere å foreta andre fristavbrytende tiltak.