Vi ser økt oppmerksomhet om disse reglene, og opplever at stadig flere virksomheter får henvendelser fra både publikum og media. Vår erfaring er at publikum og media bl.a. etterspør revisjonsrapporter, utslipp og energibehov, trafikkmengde, informasjon om hvor råvarer stammer fra, konsekvenser for nærmiljø og natur, informasjon om leverandører og andre samarbeidspartnere i verdikjeden, og informasjon om hvordan virksomheten og leverandørkjeden ivaretar grunnleggende menneskerettigheter.

Lovene pålegger virksomhetene å gi informasjon, og å besvare slike forespørsler skriftlig, innen en kort frist. Det er derfor viktig å være klar over reglene i disse lovene:

• Åpenhetsloven (privat sektor og enkelte offentlig eide selskaper)
• Miljøinformasjonsloven (privat og offentlig sektor)
• Produktkontrolloven (privat og offentlig sektor)
• Offentleglova (offentlig sektor og offentlige eide selskaper)

Åpenhetsloven

Åpenhetsloven omhandler informasjon om grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Loven pålegger større private og offentlige virksomheter å utføre løpende aktsomhetsvurderinger og publisere en redegjørelse innen 30. juni hvert år. I tillegg må virksomheter etablere interne retningslinjer og prosesser.

Enhver (også media og privatpersoner) har rett til å få informasjon om hvordan virksomheten håndterer faktiske og potensielle negative konsekvenser. Dette gjelder for generell informasjon og informasjon knyttet til en særskilt vare eller tjeneste. Virksomheter som mottar en forespørsel om informasjon, må svare skriftlig, innen rimelig tid og senest innen 3 uker.

Informasjonsplikten gjelder ikke for opplysninger om noens personlige forhold, forretningshemmeligheter mm. Dette må vurderes konkret, og avslag må begrunnes.

Forbrukertilsynet er tilsyns- og veiledningsorgan.

Miljøinformasjonsloven

Denne loven sikrer at allmennheten får tilgang til miljøinformasjon fra offentlige organer og private og offentlige virksomheter. Loven pålegger alle virksomheter å ha kunnskap om miljøforhold i egen virksomhet, og gir enhver rett til å få miljøinformasjon fra både private og offentlige organer og virksomheter.

Med miljøinformasjon menes faktiske opplysninger og vurderinger om:

a.  miljøet,
b.  faktorer som påvirker eller kan påvirke miljøet,
c. menneskers helse, sikkerhet og levevilkår i den grad de påvirkes eller kan bli påvirket av tilstanden i miljøet eller faktorer som nevnt over.

Med miljøer forstås det ytre miljø inkludert kulturminner og kulturmiljø.

Retten til miljøinformasjon fra offentlige organer går langt, og inkluderer informasjon om:

• helseskadelig forurensning eller forurensning som kan forårsake alvorlig skade på miljøet,
• forholdsregler for å hindre eller redusere skade som nevnt i første strekpunkt, og
• ulovlige inngrep i eller ulovlige skader på miljøet.

Offentlige myndigheter skal også gi allmennheten mulighet til å komme med innspill til utforming av regelverk, planer og programmer som kan ha betydning for miljøet.

Private virksomheter har plikt til å gi miljøinformasjon om forhold ved virksomheten (bl.a. innsatsfaktorer og produkter) som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet.

Informasjon skal utleveres snarest mulig og senest innen 15 virkedager (offentlige organ) og senest innen 1 måned (private virksomheter). Når forespørsler besvares, må svaret være dekkende og forståelig, og i en hensiktsmessig form. Flere virksomheter kan gå sammen om å oppfylle informasjonsplikten.

Også etter miljøinformasjonsloven gjelder det unntak for blant annet forretningshemmeligheter. Avslag på informasjon må begrunnes og kan påklages til Klagenemnda for miljøinformasjon.

Produktkontrolloven

Loven skal forebygge at produkter og forbrukertjenester medfører helseskade eller miljøforstyrrelse, og fremme effektiv bruk av energi i produkter. Loven gjelder for produksjon, herunder utprøving, innførsel, omsetning, bruk og annen behandling av produkter og forbrukertjenester.

Etter produktkontrolloven har både offentlige organer og en del private virksomheter plikt til å gi informasjon. Loven innfører en aktsomhetsplikt og gir enhver rett til informasjon om innhold i produkter som kan medføre helseskade og miljøforstyrrelse.

• Offentlig organ: Enhver har rett til å få informasjon fra et offentlig organ om produkter som har eller kan ha virkning som nevnt i lovens § 1, så fremt informasjonen foreligger hos vedkommende organ, og det ikke er gjort unntak fra informasjonsretten. Informasjonsplikten gjelder for eksempel opplysninger om produkter og forbrukertjenester som medfører helseskade eller miljøforstyrrelse.
  
  
• Produsent, importør, bearbeider, omsetter eller bruker av produkt: Fra disse har enhver rett til å få informasjon om:
  
  a.   produktet inneholder komponenter eller har egenskaper som kan medføre virkning som nevnt i   lovens § 1, for eksempel helseskade eller miljøforstyrrelse
  b.   hvilke komponenter eller egenskaper dette er,
  c.   hvordan produktet må håndteres for å unngå virkning som nevnt i § 1,
  d.   vesentlige helseskader eller miljøforstyrrelser som produksjonen og distribusjonen av produktet forårsaker, og
  e.   hvem som er produsent eller importør av produktet.

Virksomheter må svare skriftlig, snarest mulig og senest innen en måned for private virksomheter, og 15 virkedager for offentlige organer. Avslag på krav om informasjon kan påklages til Klagenemnda for miljøinformasjon.

Offentleglova

Offentleglova gjelder statlige organ, kommuner, fylkeskommuner og enkelte foretak eid av det offentlige. Loven legger til rette for at offentlig virksomhet er åpen og gjennomsiktig.

Enhver har rett til innsyn i saksdokumenter, journaler og lignende register hos offentlig organ. Det er unntak for dokumenter som er underlagt taushetsplikt eller som er unntatt offentlighet etter andre særlige regler.

Innsyn kan kreves skriftlig eller muntlig og skal avgjøres uten ugrunnet opphold, normalt innen 1-3 arbeidsdager. Et avslag på innsynskrav skal være skriftlig. Avgjørelser kan påklages til det forvaltningsorganet som er nærmest overordnet det forvaltningsorganet som har gjort vedtaket eller den virksomheten som har avslått innsynskravet.