Høring av forslag til endringer i CO2-lagringsforskriften
Energidepartementet publiserte tidligere denne uka høringsnotat om endringer i CO2-lagringsforskriften. Vi har oppsummert hovedpunktene under – vi tror justeringene kan bidra til reell forenkling for kommersiell skalering av en viktig klimateknologi framover!
Innledning og oppsummering
Den 9. mars 2026 kom Energidepartementets etterlengtede høringsnotat om endringer i lagringsforskriften, FOR-2014-12-05-1517. Høringsnotatet peker i én tydelig retning: regelverket for CO2-lagring på norsk sokkel skal bli enklere, mer forutsigbart og bedre tilpasset kommersiell oppskalering. Det er foreslått en rekke endringer fra gjeldende forskrift, nettopp for å tilrettelegge for disse målsetningene.
Departementet ber om eventuelle merknader innen utløpet av fredag 5. juni 2026. Departementet har også igangsatt en vurdering av om det bør utarbeides en egen lov om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO2 og om transport av CO2 på kontinentalsokkelen («CO2-lagringsloven»). I en slik lov kan det bli aktuelt å innføre adgang til å pantsette utnyttelsestillatelser. Pantsettelsesadgang kan være sentralt for å sikre finansiering til CO2-lagringsprosjekter. Denne prosessen blir spennende å følge videre.
Høringen kommer rett etter en betydningsfull hendelse for rammevilkårene for offshorenæringene, nemlig EFTA-domstolens avgjørelse hvor det legges til grunn at EØS-avtalen gjelder på kontinentalsokkelen, et standpunkt den norske staten i en årrekke har avvist. Avgjørelsen tilsier at Norge er forpliktet til å gjennomføre kravene i Net Zero Industry Act (NZIA) til at olje- og gasselskapene må oppfylle fastsatte individuelle bidrag i EUs plan om injeksjonskapasitet på 50 millioner tonn CO2 i året. Som kjent har Norges gjennomføring av NZIA vært forsinket, blant annet grunnet usikkerheten rundt dette punktet. Haavind har tidligere omtalt NZIA her. Med den nylige rettsavklaringen kan og bør også gjennomføringen av NZIA i EØS-avtalen fullføres. Forslaget til endringer i lagringsforskriften som nå er på høring vil henge godt sammen med en prosess for gjennomføring av NZIA, da forslaget avklarer rammeverket for at olje- og gasselskapene på norsk sokkel skal kunne gi sine individuelle bidrag til lagringskapasitet etter NZIA.
Oversikt over endringene
Én samlet tillatelse: Dagens tillatelsesordning med både letetillatelse og utnyttelsestillatelse foreslås erstattet med én utnyttelsestillatelse som dekker lete-, utbyggings- og driftsfase, med arbeidsprogram og milepæler underveis. Endringen er forslått gjennomført ved å oppheve kap. 3 om letetillatelse, og gjøre endringer i kap. 4 om utnyttingstillatelse, se særlig forslagets § 4-1. Hensikten er å gjøre reguleringen mer lik som for petroleum og fjerne uhensiktsmessige formaliteter. Endringen vil også tilrettelegge for et industrielt modningsløp for CO2-lagrinsprosjektene. Dette vil skape forutsigbarhet for prosjekter og finansiering, og gjøre det lettere å inngå lagringskontrakter og bedre mulighetene for finansiering på kommersielt akseptable vilkår. Det nevnes for ordens skyld at reguleringen av aktiviteter under undersøkelsestillatelse i kap. 2 videreføres.
Klarere tildelingskriterier: Det foreslås å tydeliggjøre hvilke objektive kriterier som skal vektlegges ved tildeling av utnyttelsestillatelser, blant annet geologisk og teknisk kompetanse, industriell erfaring, finansiell kapasitet og planer for området, se forslagets § 4-1 (3). Løsningen er modellert etter petroleumsregelverket, herunder at alle rettighetshavere i utnyttelsestillatelsen som utgangspunkt må oppfylle kravene. Departementet ser imidlertid at det kan være grunner for at operere med en noe differensiert løsning innenfor CO2- lagring og -transportvirksomhet, og ber om innspill på om gjeldende krav om samtlige rettighetshavere i utnyttelsestillatelsen må innfri alle kvalifikasjonsvilkår for tildeling bør videreføres, samt eventuelle øvrige reguleringer.
Større fleksibilitet i organisering: Tidligere har Departementet stilt krav om at selskap skal organiseres som ansvarlig selskap i form av ANS. Forslaget åpner for at aktørene i større grad kan velge selskapsform selv, se revidert §§ 4-1 (2) og 6-1 (2). Det pekes på at de hensyn som begrunner solidaransvar i petroleumsvirksomhet, ikke i like stor grad gjør seg gjeldende ved lagring og transport av CO2. Samtidig ber Departementet om innspill på om en interessentskapsmodell etter mønster fra petroleum heller bør brukes. Departementet påpeker også at rettighetshaverne fortsatt skal være underlagt solidaransvar overfor staten, uten hensyn til intern selskapsorganisering.
Selskapsavtaler: Rettighetshavere kan – uavhengig av organisering – pålegges å inngå avtaler utarbeidet av Departementet av bestemt innhold, herunder samarbeidsavtale og regnskapsavtale, jf. § 4-1 siste ledd og § 6-1 (3). Formålet er å regulere samarbeidet mellom ulike aktører, og bidra mede fornuftige og effektive beslutningsstrukturer. Reguleringen er inspirert av reguleringen av petroleumsloven.
Fokus på nasjonal sikkerhet: Det foreslås eksplisitt hjemmel for å nekte tildeling eller virksomhet i § 4-1 (4), og også for å tilbakekalle tillatelser i § 11-21, dersom hensynet til nasjonal sikkerhet tilsier det. Dette virkemiddelet innføres som en sikkerhetsventil for Departementet.
Utvikling av transportinfrastruktur: Det foreslås en ny bestemmelse i ny § 6-4 som gjør at Departementet kan utpeke en aktør til å vurdere utvikling av CO2-transportinfrastruktur; høringsnotatet peker på Gassco i denne rollen. En helhetlig transportinfrastruktur er et viktig virkemiddel for å sikre samfunnsøkonomiske riktige løsninger og etablere en effektiv forvaltning av lagringskapasiteten i Norge.
Mer rapportering og tilgang på informasjon og data: Det foreslås nye regler om bore- og brønnaktivitet i § 11-7a, årlig statusrapportering i § 11-7b og rapportering av injisert CO2 i § 11-7c, for å gi Sokkeldirektoratet bedre grunnlag for oppfølging og ressursforvaltning. Taushetsplikten for tolkede data foreslås redusert fra 20 til 5 år, med overgangsregler for eksisterende data frem til 31. desember 2030, se revidert § 11-20. Ved å gjøre tolkede date tilgjengelig på et tidlig tidspunkt skal dette gi bedre datatilgang og økt samfunnsøkonomisk effektivitet. Åpenhet rundt slike opplysninger vil redusere leterisiko og letekostander for aktørene.
Åpner for deling av utnyttelsestillatelser: Departementet foreslår en ny hjemmel i § 4-16 for deling av tillatelser, både horisontalt og vertikalt, ettersom dette kan være mer aktuelt i CO2-lagring enn i petroleumsvirksomhet.
En rekke mindre endringer: Forskriften gjør også en rekke mindre endringer, herunder endringer i definisjoner, klargjøring av kompetanseforhold, klargjøring av erstatningsregler, forslag om å stryke bestemmelsen om arealavgift, lønnsvilkår og krav om navnsetting av lagringslokasjoner. En sentral klargjøring er at Sokkeldirektoratet ilegges den beslutningskompetanse som i dag ligger til Energidepartementet, se gjennomgående endringer i kap. 2.