Veirett for fraskilte tomter
Høyesterett har i en fersk dom, avsagt 02.02.2015, enstemmig bekreftet at det kan avgis veirett ved fradeling av parseller så sant dette ikke vil værer «urimeleg eller uturvande» til skade eller ulempe for eieren av den tjenende eiendom, jf. servituttloven § 2. Det er nå også bekreftet at det samme gjelder for veiretter stiftet ved hevd.
Høyesterett har i en fersk dom, avsagt 02.02.2015, enstemmig bekreftet at det kan avgis veirett ved fradeling av parseller så sant dette ikke vil værer «urimeleg eller uturvande» til skade eller ulempe for eieren av den tjenende eiendom, jf. servituttloven § 2. Det er nå også bekreftet at det samme gjelder for veiretter stiftet ved hevd.
Ved utbygging av fraskilte parseller, oppstår det ofte spørsmål om den fraskilte eiendommen kan benytte hovedbrukets veirett over annen manns eiendom. Med støtte i eldre avgjørelser fra Høyesterett, har det blitt tatt utgangspunkt i at også de fraskilte tomtene kan benytte hovedbrukets veiretter så langt det ikke medfører urimelige belastninger. Dette har tidvis møtt sterk motbør fra de eiendommer som er påheftet veirett og har bidratt til å komplisere og fordyre en rekke byggesaker.
Det følger av en Høyesterettsdom fra 1915 (Rt.1915 s. 20) at rettighetshaver har adgang til å gi veirett til senere utskilte parseller når veiretten er stiftet ved avtale, med mindre annet fremgår av avtalen eller det foreligger særlige forhold. Dette utgangspunktet er fulgt opp og presisert i senere rettspraksis. I avgjørelsen i Rt. 1973 s. 229 la Høyesterett til grunn at rettighetshaver kan gi veirett til senere utskilte parseller så lenge slik det ikke er «urimelig eller uturvande» til skade eller ulempe for eieren av den tjenende eiendom, jf. servituttloven § 2. I vurderingen av om noe er «urimelig» skal det blant annet legges vekt på hva som er i samsvar med «tida og tilhøva». Det vil si at man i vurderingen skal ta hensyn til behovet for en tidsmessig tilpasning.
Den nylig avsagte avgjørelsen fra Høyesterett gjaldt spørsmålet om de samme prinsippene kommer til anvendelse for avgivelse av veiretter der hovedbrukets veirett er stiftet ved hevd. Lagmannsretten hadde under dissens kommet til at hevd er et stiftelsesgrunnlag som etter sin art er til hinder for at det legges vekt på en dynamisk utvikling av veiretten. Lagmannsrettens flertall uttalte at «de særskilte hensyn som gjør seg gjeldende for hevdede rettigheter, taler imot at det hevdes rettigheter utover det som er synlig gjennom den faktiske bruken i hevdstiden». Dette var Høyesterett ikke enig i.
I avgjørelsen (avsnitt 27) uttalte Høyesterett seg nokså generelt om prinsippene for fastleggelse av bruksretters innhold. I dommen sies det at «bruksrettens innhold – uavhengig av stiftelsesgrunnlag – vil måtte fastlegges både på grunnlag av tidligere bruksutøvelse og på grunnlag av behovet for en tidsmessig tilpasning». Dette bekrefter at det som følger av de tidligere avgjørelsene fra 1915 og 1973, fortsatt gjelder.
Høyesterett fant videre, i motsetning til lagmannsrettens flertall, ikke grunn til å innfortolke begrensninger i veiretten som følge av at veirettens stiftelsesgrunnlag var hevd. Høyesterett konkluderte dermed med at lagmannsrettens dom var basert på uriktig rettsanvendelse når behovet for tidsmessig tilpasning av veiretten ikke var tatt i betraktning ved fastleggelsen av den hevdede veirettens innhold. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet. Saken var for Høyesterett begrenset til spørsmålet om veirett basert på hevd kan avgis til senere fradelte parseller eller bebyggelse på ikke-fradelte tomter. Spørsmålet om tålegrensen i servituttloven § 2 var til hinder for veirett i den konkrete saken, ble ikke behandlet av Høyesterett. Dette spørsmålet skal avgjøres av lagmannsretten ved den nye behandlingen.