Ny dom fra Borgarting lagmannsrett: Wolt-bud er oppdragstakere, ikke arbeidstakere

Kontaktpersoner

Ida Markussen Eng Advokatfullmektig

Kari Sigurdsen Partner

Emner

Arbeidsliv og virksomhetsstyring

Sakens bakgrunn

Saken gjelder tre leveringsbud som hadde inngått avtaler med Wolt om å utføre leveringsoppdrag. To av budene inngikk avtaler gjennom sine enkeltpersonforetak og ett av budene som frilanser.

Wolt formidler leveringsoppdrag via en digital plattform. Gjennom plattformen kan kunder bestille restaurantmat, matvarer og andre produkter, og velge å få det levert hjem. Leveringsbudene anvender en leveringsbud-app der de kan logge seg på for å motta oppdrag. Det er algoritmen hos Wolt som fordeler oppdragene til budene. Et bud som får tilbud om et oppdrag, vil ha maksimalt 60 sekunder på å akseptere eller avslå tilbudet, og budet står fritt til å velge hvorvidt det ønsker å påta seg oppdraget. Dersom tilbudet aksepteres, gir appen detaljerte instrukser om hvert steg budet må utføre i form av oppgaver. Vederlaget for den enkelte levering er dynamisk. 

Budene anførte at de måtte anses som arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven § 1-8, og krevde blant annet fast ansettelse samt overtids- og høytidsbetaling, feriepenger, etterinnmelding i kollektiv pensjonsordning og oppreisningserstatning. De gjorde gjeldende at relevante momenter samlet sett pekte mot arbeidstakerstatus, og fremhevet særlig at de var underordnet Wolts styring, ledelse og kontroll i form av algoritmer som bestemmer helt sentrale deler av budenes arbeidssituasjon. De anførte videre at algoritmesystemet er styrende og preget av informasjonsasymmetri, ved at Wolt sitter med vesentlig mer informasjon enn budene.

Wolt bestred på sin side kravene og fremholdt blant annet at budene ikke løpende stilte sin arbeidskraft til disposisjon, men utførte enkeltoppdrag over korte tidsrom etter eget ønske. Wolt viste særlig til at budene stod fritt til å avvise tilbudte oppdrag, og at inaktivitet eller avvisning ikke medførte negative konsekvenser. Wolt anførte videre at selskapet kun utøver den kontroll som er nødvendig for at plattformen skal fungere for brukerne.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsrettens flertall kom til at leveringsbudene ikke var å anse som arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd.

Ved den rettslige vurderingen viste lagmannsretten til at klassifiseringen beror på en konkret vurdering med utgangspunkt i arbeidsmiljøloven § 1-8, og at vurderingen, i tråd med forarbeidene (Prop. 14 L (2022–2023)), skal ta utgangspunkt i den såkalte «syvpunktslisten» utviklet i rettspraksis og forarbeider. Lagmannsretten vurderte også to nyere momenter omtalt i NOU 2021: 9: arbeidets tilknytning til virksomheten (arbeidets art), og mulighet til å forhandle egne vilkår.

Når det gjelder presumsjonsregelen i arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd siste punktum, uttalte lagmannsretten at den ikke fikk betydning i saken, fordi presumsjonsregelen etter rettens syn bare er relevant dersom det er faktisk tvil, mens uenigheten her gjaldt den rettslige vurderingen av klassifiseringsspørsmålet.

Lagmannsretten gjennomgikk momentene i vurderingen og foretok til slutt en samlet vurdering, hvor budenes behov for vern ble trukket inn. Retten vurderte blant annet personlig arbeidskraft, om arbeidskraft stilles løpende til disposisjon/resultatansvar, styring/ledelse/kontroll, utstyr og om det hovedsakelig arbeides for én oppdragsgiver, oppsigelsesvilkår/tilknytning, vederlagsform/forhandlingsmulighet, arbeidets art, samt en samlet vurdering av vernebehovet.

Lagmannsretten påpekte at flere momenter isolert sett kunne tale for arbeidstakerstatus, men at andre momenter trakk i retning av oppdragstakerforhold, og at den samlede vurderingen var avgjørende. Sentralt var hvor fritt budene reelt sett stod i forholdet til Wolts ledelse og kontroll (avhengighets- og underordningselementet).

I den samlede vurderingen la flertallet vesentlig vekt på at budene i praksis var uavhengige og hadde stor personlig autonomi: de kontrollerte egen arbeidstid og fritid ved å bestemme når og hvor lenge de ønsket å motta oppdrag, og også når de var pålogget, valgte de selv om de ville stille seg til disposisjon og om de ønsket å påta seg konkrete oppdrag. Flertallet fremhevet at retten til å avslå oppdrag var reell, og at budene benyttet denne i betydelig grad.

Flertallet viste videre til at budene etter tingrettens dom hadde fått tilbud om fast ansettelse i et av Wolts datterselskaper, men at de valgte å avslå, og at undersøkelser viste at de færreste bud ønsket fast ansettelse. Lagmannsretten pekte på at rollen som bud gir fleksibilitet (blant annet ved å kunne takke nei til oppdrag), og at slik fleksibilitet ikke er mulig i en fast stilling.

Som ytterligere momenter som trakk mot oppdragstakerforhold, pekte flertallet på at budene stod fritt til å ta oppdrag for andre plattformer, og at de selv hadde ansvaret for transportmiddelet som brukes ved leveringene. Lagmannsretten uttalte også at Wolt utøver en viss kontroll og ledelse, men at denne ikke var mer omfattende eller inngripende enn det som er normalt i oppdragsforhold. Lagmannsretten vektla her budenes reelle frihet, som etter flertallets syn underbygget at det ikke forelå et så skjevt maktforhold at budene hadde behov for det vernet klassifiseringen som arbeidstaker gir. Det var ikke avgjørende at budene kan ha behov for vern og kontroll knyttet til oppfølging av HMS og arbeidstid.

Dommens betydning

Dommen er den første avgjørelsen fra en høyere rettsinstans som behandler klassifiseringsspørsmålet for plattformarbeidere. Den har derfor betydning ved at den gir en anvisning på hvordan klassifiseringsvurderingen skal foretas og hvilke momenter som typisk vil kunne være særlig tungtveiende.

Samtidig er «plattformarbeid» ikke en ensartet kategori: vurderingen kan derfor slå annerledes ut for andre plattformer, andre algoritmer og andre kontrakts- og arbeidsformer.

Lagmannsrettens premisser viser at autonomi og faktisk fleksibilitet kan tillegges stor vekt. Full kontroll over egen arbeidstid trekker i retning av oppdragstakerforhold, og en viss grad av app-basert organisering og kontroll er ikke nødvendigvis tilstrekkelig til å etablere arbeidstakerstatus dersom den samlede styringen ikke anses mer inngripende enn i et oppdragsforhold. Mindretallets dissens illustrerer samtidig at sterk og dynamisk app-styring, manglende forhandlingsmulighet og vernebehov kan trekke i retning av arbeidstakerstatus.

For virksomheter gir dommen nyttig veiledning for hvordan domstolene vil vurdere autonomi, fleksibilitet og algoritmisk styring. Samtidig bør man være oppmerksom på at dommen ikke er rettskraftig og at den trolig vil bli anket til Høyesterett.