EU offentliggjorde 16. mars nye planer for hvordan man skal legge til rette for raskere utbygging av grønn industri og økt tilgang på strategisk viktige råvarer. Det er viktig at Norge følger opp dette raskt for å ikke svekke konkurranseevnen til norsk næringsliv.

Forslagene som ble presentert kalles Net Zero Industry Act som skal legge til rette for utbyggingen av industriprosjekter som kan realisere EUs mål om netto nullutslipp i 2050, og Critical Raw Materials Act som skal redusere Europas avhengighet av å importere strategisk viktige råvarer fra tredjestater. Forslagene ligger nå i parlamentet og Rådet til vurdering, og vil antakelig bli fremmet til vedtakelse innen kort tid.

Forslagene er grunnleggende sett svar på USAs Inflation Reduction Act og tilsvarende storstilte tiltak bl. a. i Kina for utbygging av utslippsfrie løsninger med støtteordninger og skatteletter. Forslagene må også sees i lys av andre tiltak som er del av EUs «grønne giv» som har blitt annonsert nylig. Blant annet har EU varslet oppmykning av statsstøtteregelverket og REPower EU, som skal sørge for økt utbygging av fornybar energi, for å holde tritt i den globale konkurransen om å legge til rette i størst mulig grad for et grønt skifte.

Forslaget om Net Zero Industry Act bygger på følgende syv pilarer:

1. Strømlinjeforming av forvaltnings- og konsesjonsprosesser for utbygging av netto null-relevante industriprosjekter. EU-landene skal opprette en «one stop shop» for prosessene knyttet til disse prosjektene. Total saksbehandlingstid fra søknad leveres til en avgjørelse skal være fattet, skal være på 12 måneder for prosjekter under 1 GW og 18 måneder for prosjekter over 1 GW. Prosjekter som kan ha særlig stor betydning for å nå klimamålene skal defineres som «Net Zero Strategic Projects» som skal ha en saksbehandlingstid på 9 måneder under 1 GW og 12 måneder over 1 GW. Statene skal kunne bistå disse særlig strategisk viktige prosjektene med å skaffe finansiering uten hinder av statsstøttereglene. EU skal også opprette en Net-Zero Europe Platform som skal koordinere arbeidet på tvers av stater (se pilar 6).

Det er verdt å notere seg at regelverket kun tar høyde for at det skal skje miljømessige konsekvensutredninger i tråd med EUs direktiver for slike. En konflikttype som i Norge er særlig aktuell og temmelig unik for oss, nemlig den som knytter seg til urfolksrettigheter, er ikke nevnt i forslaget. Denne problemstillingen gjelder også for REPower EU med sine tilsvarende korte saksbehandlingsfrister for utbyggingen av fornybar energi. De korte fristene kan bli vanskelige å overholde i Norge, der man f.eks. skal konsultere Sametinget i saker som kan ha virkninger for samisk kulturutøvelse, og ofte utrede virkninger for f.eks. reindrift. 

2. Mål på EU-nivå for CO2-injeksjonskapasitet på 50 millioner tonn innen 2030. Statene skal treffe tiltak for å øke kapasiteten, og identifisere potensiale for CO2-lagring på deres territorium. Olje- og gasselskaper skal få fastsatt et individuelt bidrag til EUs mål. Denne andelen skal tilsvare deres andel av produksjon av olje og gass som del av EUs totale produksjon. Selskapene skal deretter oppfylle målsetningene ved å bidra til utbygging av CO2-lagring enten alene eller i fellesskap med andre.

3. Tiltak for markedsadgang. Offentlige kontrakter om netto-null teknologi skal tildeles etter en vurdering der bærekraften av tilbudt løsning skal tillegges særskilt vekt. Dette utgjør endringer i eksisterende regelverk om offentlige anskaffelser. Statene kan også treffe tiltak som støtter kjøp av nærmere definerte netto null-teknologiutviklede produkter (for eksempel solcellepaneler) fra forbrukere med inntil 5% av prisen uten hinder av statsstøttereglene.

4. Utviklingen av nødvendige ferdigheter for netto null. Det skal opprettes «European Net Zero Industry Academies» som skal utvikle utdanningsprogrammer med særlig fokus på netto null-teknologier, som skal settes ut i live i medlemsstatene. Medlemsstatene skal deretter vurdere om deres beskyttede yrker/titler med relevans for netto-null teknologiutvikling tilsvarer utdanningsprogrammene tilsvarer de som er utviklet i de europeiske akademiene. Net Zero Europe Platform skal koordinere arbeidet med ferdighets- og utdanningsprogramutvikling på tvers av medlemsstatene.

5. Innovasjon. Statene kan, og skal dersom aktører som utvikler innovative netto null-teknologier markedet etterspør det, opprette «regulatory sandboxes» der netto null-teknologi kan testes ut i kontrollerte former før det slippes på markedet. SMBer skal ha prioritert tilgang. Dette er noe vi i Norge har etablert med for eksempel METCentre på Karmøy for utprøving av flytende havvind-teknologi, Teknologipark Mongstad for utprøving av karbonfangst og -lagring, og Norsk havteknologisenter ved NTNU for utprøving av grønn teknologi i den «blå» sektoren.

6. Net Zero Europe Platform: Her skal hver medlemsstat være representert. Plattformen skal være et forum som sørger for koordinering og fasilitering av gjennomføringen av tiltak i forordningen mellom stater.

7. Overvåkning: Kommisjonen og medlemsstatene skal følge med på implementeringen, og rapportere måloppnåelsen årlig til kommisjonen. Regelverket har preg av å være målsetninger som statene skal arbeide mot, og stiller slik sett i mindre grad opp sanksjonerbare plikter.

Critical Raw Material Act

Critical Raw Material Act går i korte trekk ut på å redusere EUs avhengighet av import av kritiske råvarer, og dermed redusere sårbarheter som har blitt synliggjort i forbindelse med Covid og Ukraina-krigen. Forordningen gir en liste over følgende nærmere definerte kritiske råvarer i Annex A:

• Vismut
• Boron av metallurgisk grad
• Kobolt
• Kobber
• Gallium
• Germanium
• Litium av batterigrad
• Magnesiummetall
• Mangan av batterigrad
• Naturgrafitt av batterigrad
• Nikkel av batterigrad
• Platinagruppemetaller
• Sjeldne grunnstoffer for magneter (Nd, Pr, Tb, Dy, Gd, Sm og Ce)
• Silikon
• Titan
• Wolfram

Forordningen setter følgende mål:

1. Utvinningskapasiteten skal økes til å innen 2030 utgjøre minst 10% av forbruket av strategisk viktige råvarer

2. Bearbeidelseskapasiteten skal økes til minst 40% av forbruket innen 2030.

3. Resirkuleringskapasiteten skal økes til minst 15% av forbruket innen 2030.

4. Et enkelt tredjeland skal ikke stå for mer enn 65% av leveransene av en enkelt strategisk viktig råvare.

For å nå disse målene, er følgende tiltak foreslått:

a. Kommisjonen skal definere prosjekter av særlig strategisk viktighet etter søknad fra utbyggeren. Slike prosjekter skal ha en maksimal saksbehandlingstid på å få nødvendige tillatelser på maksimalt 24 måneder for utvinning og 12 måneder for bearbeiding og/eller resirkulering. Også her vil det i norsk sammenheng kunne være utfordrende å overholde tidsfristene av hensyn til urfolks rettigheter.

Forordningen kan også få betydning for utvinning av havbunnsmineraler, som er et satsningsområde fra den norske regjeringens side, med ikrafttredelsen av en ny havbunnsminerallov i 2021. Forordningens definisjon av «utvinning» omfatter uttrykkelig utvinning på sjøbunnen. Spørsmålet om forordningens betydning for norsk havbunnsmineralindustri kompliseres imidlertid av Norges syn om at EØS-avtalen ikke gjelder på kontinentalsokkelen.

b. Kommisjonen og statene skal iverksette tiltak for å få til raskere utvikling av utvinningsprosjekter av kritiske råvarer, og kan bistå med å sikre finansiering uten hinder av statsstøttereglene til prosjekter som ellers ville risikert å ikke motta finansiering

c. Statene skal etablere en nasjonal plan for leting etter kritiske råvarer.

d. Det skal opprettes et «European Critical Raw Materials Board» som ligner på Net Zero Europe Platform, bestående av representanter fra hver medlemsstat, som skal koordinere implementeringen av forordningen

Hva så med Norge?

Rettsaktene er ansett EØS-relevante av EU. Om og når de blir vedtatt i EU, må det iverksettes en prosess for vurdering av gjennomføring i EØS-avtalen. Erfaringene viser at dette ofte kan ta lang tid, slik at Norge blir hengende etter. Norge har stort potensiale for å bygge ut industri og utvinne råvarer til EU i kjernen av forslagets målsetninger, blant annet innen karbonfangst og -lagring, og leverandørindustri til vindkraft og andre fornybare energikilder. Dette kan også legge et press på statene til å akselerere målsetninger om utvinning av havmineraler. Det er derfor svært viktig at norske myndigheter ikke blir hengende etter EU med å gjennomføre tiltakene. Helst bør Norge innføre tilsvarende tiltak som EU parallelt for å matche konkurrentene våre og opprettholde norsk industris konkurransekraft. Uansett vil en gjennomføring av disse nye initiativene i EU kunne medføre en ytterligere akselerasjon av nye grønne prosjekter i EU, som norsk grønn industri bør følge med på da dette også vil kunne åpne gode muligheter for dem utenfor Norge.