1. Prinsipputtalelse fra Skattedirektoratet om elektronisk signering av justeringsavtale

Prinsipputtalelsen er foranlediget av en e-post fra et advokatfirma fra februar 2022 hvor det bes om en bekreftelse fra skatteetaten om at de vil anerkjenne og akseptere elektronisk signatur ved inngåelse av justeringsavtaler etter mval. kap. 9.

Det ble også bedt om en bekreftelse på hvorvidt det er de signaturberettigede som er registrert i Brønnøysundregisteret som kan signere en justeringsavtale eller om for eksempel daglig leder og/eller prokura er tilstrekkelig. 

Etter mva-forskriften § 9-3-3 første ledd skal overføring av justeringsplikt dokumenteres med en «skriftlig, underskrevet avtale». Hensikten med formkravet er å sikre notoritet over at plikten til å justere ved omdisponering av kapitalvaren er gått over til kjøper/mottaker av kapitalvaren. Forskriftens formulering «skriftlig, underskrevet avtale» har ikke ment å stenge for digital signering. At digital signering kan erstatte fysisk underskrift følger forutsetningsvis av lov 15. juni 2018 om elektroniske tillitstjenester, som fastslår at EUs forordning (910/2014) om elektronisk identifikasjon og tillitstjenester for elektroniske transaksjoner i det indre marked også gjelder som norsk lov.

Det ble opplyst om at advokatfirmaets egen signaturløsning er en «avansert elektronisk signatur» etter EUs eIDAS-forordning.

Skattedirektoratet bemerket at avtaler som signeres gjennom slik avansert signatur har minst like høy grad av notoritet som et fysisk undertegnet dokument. Avtaler som signeres gjennom avansert signatur oppfyller dermed kravet til skriftlig signatur i mva-forskriften § 9-3-3.

Vedrørende spørsmålet om hvem som er signaturberettiget ble det vist til at kjøp og salg av kapitalvarer stiller krav til signatur eller fullmakt på vegne av selskapet. En justeringsavtale som inngås i tilknytning til en slik overdragelse, vil Skattedirektoratet som utgangspunkt mene kan signeres av daglig leder og/eller person med prokura. Det ble likevel tatt forbehold for tilfeller hvor den latente justeringsplikten er svært betydelig sett opp mot selskapets størrelse.

2. Dom fra Borgarting lagmannsrett om fradrag for tap på utestående fordring etter mval. § 4-7

Spørsmålet for lagmannsretten var om skattekontorets vedtak var ugyldig fordi det var nektet fradrag for tap på utestående fordring etter mval. § 4-7, samt ilagt tilleggsskatt. I likhet med tingretten kom lagmannsretten til skattepliktige hadde rett til å korrigere mva-oppgjøret for de fire tapsførte fakturaene, og at vedtaket følgelig måtte oppheves som ugyldig.

Saksøkeren, Pharma Production AS, drev med pakketjenester og solgte sine tjenester til Farmagon AS som driver virksomhet innen import og ompakking av legemidler til det norske markedet. Selve pakketjenesten ble dermed utført av Pharma Production, som fakturerte Farmagon. Etter hvert sluttet sistnevnte å betale fakturaene.

Pharma Production var opprinnelig eid av Farmagon og DNE Pharma med 50% hver, frem til februar 2020. Fra dette tidspunktet overtok DNE Pharma alle aksjene i Pharma Production og ble eneeier.

Farmagon utstedte et gjeldsbrev til Pharma Production på MNOK 3,4. Gjelden skulle i henhold til gjeldsbrevet innbetales i 24 avdrag frem til 31. desember 2021. Det ble ikke avtalt renter, og det ble heller ikke stilt vilkår om annen sikkerhet. Gjeldsbrevet inneholdt en detaljert nedbetalingsplan som delvis ble overholdt. Farmagon foretok en vesentlig nedbetaling av sitt utestående med MNOK 1,5 i perioden februar 2020 – februar 2021. Dermed ble fordringen fra februar 2021 redusert til de om lag MNOK 1.9 som fremdeles var utestående da Farmagon ble slått konkurs 3. september 2021.  

Pharma Production sendte korrigeringsmeldinger etter å ha tapsført fire fakturaer utstedt i perioden 20. november 2019 – 17. januar 2020, som gjaldt tjenester utført i perioden oktober – desember 2019.

Grunnlaget for korrigeringsmeldingene/tilbakeføringen var mval. § 4-7 som gir avgiftssubjekter rett til å korrigere beregningsgrunnlaget på nærmere vilkår. Det var ikke omtvistet at vilkåret «endelig konstatert tapt» var oppfylt. I praksis er imidlertid bestemmelsen tolket slik at tilbakeføring kan nektes dersom fordringen må anses å ha skiftet karakter slik at den f.eks. er omdannet til langsiktig finansiering.

Spørsmålet for lagmannsretten var om vilkårene for slik tapsføring var oppfylt. Statens anførsel var at leverandørkreditten hadde skiftet karakter til en annen form for tilgodehavende, og at det til slutt ble uttrykkelig avtalt at leverandørkreditten var omdannet til langsiktig finansiering.

Lagmannsretten konkluderte med at fordringene ikke hadde skiftet karakter og at vilkårene for tapsføring etter mval. § 4-7 dermed var oppfylt.  

Lagmannsretten startet med å se på forholdet mellom Pharma Production og Farmagon. Det ble vist til at Farmagons eierandel i Pharma Production ikke oversteg 50%. Slik lagmannsretten vurderte det var det ikke grunnlag for å oppstille en presumsjon for at Pharma Productions siktemål har vært å bistå Farmagon med langsiktig finansiering.

Med unntak av inkassovarsel sendt 9. desember 2019, forfulgte ikke Pharma Production Farmagon med ordinære purringer og inkasso. Lagmannsretten mente at dette var et moment av betydning, men ikke uten videre avgjørende. Ved den helhetlige vurderingen av om fordringen hadde skiftet karakter fra leverandørkreditt til en annen form for tilgodehavende, la lagmannsretten betydelig vekt på at Pharma Productions håndtering og oppfølging av fordringen samlet sett fremsto som forretningsmessig begrunnet.

Det ble videre vist til at det ble gjort betydelige grep med å innfordre tilgodehavendet, særlig gjennom restrukturering av eierstrukturen i februar 2020, med involvering av den andre eieren, DNE Pharma. Dette reduserte gjelden fra MNOK 6,4 til MNOK 3,4. Samt nedbetalingsplanen i gjeldsbrevet av februar 2020 og innbetalingen av MNOK 1,5.

Lagmannsretten påpekte at det ved betalingsproblemer i forretningsforhold ikke er uvanlig at kreditor gir betalingsutsettelser og at forsinkelsesrenter frafalles. Pharma Production fortsatte leveransene til Farmagon tross betalingsproblemene, men det ble påpekt at selskapet kun hadde to kunder og at det ville være krevende å finne nye kunder. Dersom Pharma Production hadde solgt lett omsettelige varer eller tjenester, ville det ha vært naturlig å ha en lavere terskel for å stanse leveringen til Farmagon. Pharma Productions opptreden var dermed ikke særlig påfallende.

Lagmannsretten konkluderte dermed med at det ikke var grunnlag for å nekte tilbakeføringen, og vedtaket var derfor ugyldig.