Korrekt angivelse av ingredienser kan fremstå som en komplisert affære, og ikke sjelden mottar næringsmiddelbedrifter varsel om vedtak fra Mattilsynet om manglende samsvar med regelverket på dette punktet.

En ny avgjørelse fra Mattilsynets hovedkontor gir veiledning mht. hvordan vitaminer skal angis.

Etter at matinformasjonsforordningen ble innført i norsk rett har angivelse av vitaminer i ingredienslisten medført en del usikkerhet blant mange næringsmiddelbedrifter. Flere bedrifter har mottatt varsel om vedtak fra Mattilsynet om at angivelsen av vitaminer i ingredienslisten ikke har vært tilstrekkelig beskrevet, med pålegg om å rette opp forholdet.

Kravet fra Mattilsynet har vært at man må merke vitaminer med den aktuelle forbindelsen som benyttes. Er det f.eks. blitt benyttet vitamin A i produktet, har påstanden vært at man må oppgi hvorvidt det er betakaroten eller retinol som er blitt benyttet, fremfor at ingredienslisten kun angir vitamin A.

Bakgrunnen for en slik forståelse finnes i bestemmelsen som angir hvordan ingredienser skal angis. Matinformasjonsforordningen artikkel 18(2) angir at ingredienser «skal eventuelt angis ved sin spesifikke betegnelse i samsvar med reglene fastsatt i artikkel 17 og i vedlegg VI.» I artikkel 17(1) angis det at næringsmiddelets betegnelse «skal være dets lovbestemte betegnelse». Dersom en lovbestemt betegnelse ikke finnes, skal «dets vanlige betegnelse» benyttes, og dersom denne heller ikke finnes eller ikke er i bruk, skal det benyttes «en beskrivende betegnelse».

En leskedrikkprodusent som mottok pålegg om å rette opp angivelige mangler ved merkingen i april 2015, valgte imidlertid å klage på vedtaket. Kravet fra Mattilsynets regionskontor var at produsenten måtte benytte de kjemiske betegnelsene for de ulike vitaminene, med henvisning til hvilke vitaminforbindelser som er tillatt å tilsette i næringsmidler etter berikningsforskriften. Vedtaket var begrunnet med forbrukerens behov for nøyaktige opplysninger om næringsmidler, ettersom dette er et viktig hjelpemiddel for forbrukeren.

Leskedrikkprodusenten anførte på sin side at Mattilsynets tolkning ikke var riktig. Det ble vist til at det ikke eksisterer noen «unionsbestemmelse» som eksplisitt tildeler lovbestemte betegnelser til vitaminer, men derimot at matinformasjonsforordningens vedlegg XIII selv angir de alminnelige formene på vitaminer. Produsenten viste også til at berikningsforskriften skiller mellom vitaminer som er tillatt å tilsette, og de spesifikke kjemiske forbindelsene som er angitt. Produsenten viste videre til uttalelser i den danske Fødevarestyrelsens veileder så vel som arbeidsdokumenter fra Kommisjonen til støtte for sitt syn.

Mattilsynets hovedkontor opphevet regionskontorets vedtak og ga klager medhold i sine anførsler. Ifølge Hovedkontoret fantes det ingen holdepunkter for å hevde at den jevne forbruker er opptatt av de ulike vitaminforbindelsene ved kjøp av alminnelige matvarer, men at det kunne være annerledes for næringsmidler som skal dekke spesielle behov. Hovedkontoret la også til grunn skillet mellom navn på vitaminer og forbindelsene angitt i berikningsforskriften, selv om denne forskriften er laget for å regulere tilsetning av vitaminer m.m., og derfor ikke har til formål å ivareta forbrukers informasjonsbehov. Hovedkontoret la også vekt på uttalelser i veilederne fra Livsmedelsverket og Fødevarestyrelsen vedrørende tolkningen av matinformasjonsforordningen, samt Kommisjonens arbeidsdokumenter. Hovedkontoret kom dermed til at det ikke fantes rettslig grunnlag for at de aktuelle produktene kunne pålegges å merkes med vitaminforbindelsen i ingredienslisten.

Selv om konklusjonen fra Hovedkontoret fremstår som riktig og heller ikke er særlig overraskende, gir uttalelsene fra Hovedkontoret i denne saken et etterlengtet svar på et spørsmål mange næringsmiddelbedrifter har opplevd som ubesvart siden matinformasjonsforordningen ble innført i Norge.