Nyhet / 07.09.2016

Påstandsforordningen gjelder også i kommunikasjon med helsepersonell

Skrevet av Håkon Austdal

Den 14. juli 2016 avsa EU-domstolen avgjørelse i sak C-19/15 Innova Vital vedrørende bruk av ernærings- og helsepåstander.

Domstolen kom til at kommersiell kommunikasjon rettet utelukkende til helsepersonell også faller innunder rekkevidden av påstandsforordningen selv om utsagnene ikke er spesifikt rettet mot forbrukeren.

Bakgrunn

Innova Vital GmbH («Innova) er et tysk firma som selger og markedsfører kosttilskudd. I november 2013 sendte firmaet et reklamebrev direkte til spesifikke leger med informasjon om et kosttilskudd som inneholdt vitamin D. I tillegg til standard informasjon om sammensetning og pris, inneholdt brevet også påstander om at D-vitamin bidrar til å forebygge en rekke sykdommer, samt at det aktuelle produktet medførte hurtig forebygging eller utbedring av mangeltilstander.

Verband Sozialer Wettbewerb, en tysk forening som jobber med å sikre overholdelse av reglene for god handelsskikk, hevdet at påstandene fra Innova var i strid med de krav som stilles etter forordning 1924/2006 om ernærings- og helsepåstander (påstandsforordningen), og fremmet sak mot Innova overfor en tysk domstol.

Innova hevdet på sin side at påstandene fremsatt i brevet ikke var omfattet av påstandsforordningen, siden påstandene var fremsatt utelukkende overfor leger, og at forordningen ikke kan anvendes i markedsføring direkte overfor helsepersonell. Den tyske domstolen som måtte ta stilling til spørsmålet henvendte seg til EU-domstolen for å få klarlagt tolkningen av anvendelsesområdet til forordningen.

Avgjørelsen

EU-domstolen konkluderte med at påstandsforordningens bestemmelser får anvendelse på ernærings- og helsepåstander for næringsmidler beregnet for forbrukere, også i de tilfeller der den kommersielle kommunikasjonen utelukkende fremsettes overfor helsepersonell.

I avgjørelsen la EU-domstolen vekt på følgende:

Kommersiell kommunikasjon iht. forordningens artikkel 1(2) skal forstås å dekke blant annet en meddelelse i form av reklame for næringsmidler som direkte eller indirekte har som formål å promotere næringsmidlene.

EU-domstolen viste videre til at artikkel 1(2) ikke angir hvem adressaten for den kommersielle kommunikasjonen må være. Det avgjørende er at selve næringsmiddelet, ikke kommunikasjonen knyttet til dette, er tiltenkt forbrukere.
Domstolen var enig i at helsepersonell må anses å ha en vitenskapelig innsikt langt over det en gjennomsnittlig, observant og godt opplyst forbruker vil ha. Likevel kan ikke helsepersonell anses å besitte all oppdatert vitenskapelig kunnskap som er nødvendig for å vurdere næringsmidler og ernærings- og helsepåstander som benyttes i presentasjon av disse. Det kan dermed ikke utelukkes at også helsepersonell kan bli villedet av ernærings- og helsepåstander som er uriktige.

EU-domstolen fant at det forelå en risiko for at helsepersonell i god tro kunne komme til å videreformidle uriktig informasjon om næringsmidler til forbrukere, og at denne risikoen gjør seg særlig gjeldende på grunn av tilliten som eksisterer mellom helsepersonell og pasienter. Helsepersonell har en betydelig innflytelse på de valg pasienter tar.

Domstolen la videre vekt på at dersom ernærings – og helsepåstander ikke var innenfor rekkevidden av påstandsforordningen, slik at slike påstander kunne benyttes uten at de nødvendigvis var basert på vitenskapelig dokumentasjon, utgjør det en risiko for at næringsmiddelbedrifter vil omgå bestemmelsene i forordningen.

Kommentarer

EU-domstolens avgjørelse er oppsiktsvekkende, ettersom det tidligere har vært antatt at kommunikasjon mellom en bedrift og helsepersonell har vært unntatt påstandsforordningen, såfremt kommunikasjon ikke kunne komme frem til forbrukerne. Avgjørelsen innebærer at næringsmiddelbedrifter også må forholde seg til påstandsforordningens krav i materiale som benyttes for markedsføring overfor f.eks. leger og ansatte på apotek.

Det er viktig å understreke at selv om avgjørelsen innebærer at påstandsforordningen også får anvendelse på markedsføring overfor helsepersonell, får den ikke anvendelse på ikke-kommersiell kommunikasjon. Dette fremgår av fortalen til påstandsforordningen, og gjengis også i dommen.
Avgjørelsen vil få stor betydning for næringsmiddelbedrifter som benytter vitenskapelig dokumentasjon og annen helse- og ernæringsrelatert informasjon i markedsføringsøyemed. Slike bedrifter bør derfor i fremtiden gjennomgå markedsføringsmaterialet rettet mot helsepersonell for å sikre samsvar med kravene påstandsforordningen setter for bruk av ernærings- og helsepåstander. Dette inkluderer også hjemmesider som utelukkende retter seg mot helsepersonell.