I denne artikkelen vil vi se nærmere på pant i eiendom som sikkerhet for oppkjøpsfinansiering og långivers krav om dokumentasjon for at forskriftsunntaket kommer til anvendelse

Ved oppkjøp av aksjeselskaper er målselskapets muligheter til å bidra til oppkjøpet ved å stille sikkerhet eller kreditt svært begrenset som en følge av bestemmelsene i aksjeloven § 8-10. Forskrift om unntak fra aksjeloven § 8-10 har siden innføringen i 2007 vært hyppig anvendt ved finansiering av næringseiendom og innebærer at rene eiendomsselskap kan stille pant i eiendom for kjøpers oppkjøpsfinansiering.

I etterkant av Kjelstraumen Brygge-dommen (Rt. 2013 s. 1601) har vi erfart at långivere som et utgangspunkt stiller strenge krav til dokumentasjon for at vilkårene for at forskriftsunntaket kommer til anvendelse er oppfylt, særlig i form av erklæringer fra låntaker og målselskapet, men også fra selger eller andre tredjeparter.

Långivers dokumentasjonskrav i form av erklæringer er begrunnet i at en ugyldig sikkerhetsstillelse ikke kan gjøres gjeldende ovenfor en långiver dersom denne var i aktsom god tro (aksjelovens § 8-11). Allerede i departementets veiledning til forskriften av 2007 synes det å fremgå at erklæringer fra selskapene om de faktiske forhold vil medføre at långiver må anses å være i aktsom god tro, et resonnement som bekreftes i Kjelstraumen Brygge-dommen. Såfremt det ikke foreligger øvrige omstendigheter som tilsier en undersøkelsesplikt, synes dette å være en rimelig løsning.

Vi opplever imidlertid at långivere også oppstiller krav om erklæringer fra selger, advokater, revisorer og andre rådgivere for å underbygge sin aktsomhet. I lys av Kjelstraumen Brygge-dommen virker dette å være en form for «belter og bukseseler».

Selv om det kan være ønskelig for långiver å innhente slike tilleggserklæringer kan dette vanskeliggjøre finansieringen for låntaker ettersom selger eller eventuelle rådgivere ikke kan eller vil gi slike erklæringer. Dette kan være fordi vedkommende ikke ønsker å ta noen risiko knyttet til kjøpers finansiering, eller fordi slike erklæringer ikke kan gis uten betydelig ressursbruk. Dette vil også kunne ha innvirkninger på låntakers kostnader knyttet til finansieringen.

Rettslig sett kan långiver selvfølgelig kreve enhver dokumentasjon den måtte ønske, men vi ser imidlertid at de fleste långivere er pragmatiske og aksepterer en løsning som er akseptabel for alle parter. Långiver krever eksempelvis en erklæring fra kjøper og målselskapet, ettersom de ikke bør ha problemer med å innestå for de faktiske forholdene og kjøper er nærmere til å ta denne risikoen enn banken.

Det er foreslått endringer i aksjelovens begrensinger i aksjeselskapers medvirkning til oppkjøp av selskapet ved sikkerhetsstillelse m.v., ved at oppkjøp fra AS og ASA generelt unntas.