Click continue to switch to the English version of our webpage.

Ny dom om ansvarsgrunnlaget for krav om positiv kontraktsinteresse

En fersk dom fra Borgarting lagmannsrett oppstiller en svært lav terskel for hva som er å anse som en «vesentlig feil» som kan gi grunnlag for krav om erstatning for den positive kontraktsinteresse.

En fersk dom fra Borgarting lagmannsrett oppstiller en svært lav terskel for hva som er å anse som en «vesentlig feil» som kan gi grunnlag for krav om erstatning for den positive kontraktsinteresse.

Rakkestad kommune gjennomførte høsten 2013 en anbudskonkurranse om oppføring av ny barnehage. Saken gjaldt i korthet spørsmål om rett til erstatning for den positive kontraktsinteresse når valgte tilbyder ikke var avvist til tross for at fremlagte skatteattester var eldre enn 6 måneder, jf. forskriften § 11-10 første ledd bokstav b.

En samlet rett la til grunn at det ikke var anledning til å be om ettersendelse av skatteattest i medhold av forskriften § 12-3 etter at tildeling hadde funnet sted, og at kommunen følgelig hadde en plikt til å avvise tilbyder i medhold av § 11-10 første ledd bokstav b. Vi finner grunn til å bemerke at vi ikke kan se at det er grunnlag for en slik generell begrensning. I et tilfelle der kontrakt er tildelt en leverandør, og oppdragsgiver etter tildeling blir gjort oppmerksom på at skatteattesten er for gammel, kan vi ikke se at det er noen tungtveiende grunner til at det ikke skal være adgang til å gi leverandøren en frist for ettersendelse av dokumentasjon. Hovedformålet med regelverket er nettopp å sikre mest mulig effektiv ressursbruk.

Problemstillingen i denne saken var om manglende avvisning var å anse som en «vesentlig feil» som kunne gi grunnlag for krav om erstatning for den positive kontraktsinteresse.

Flertallet mente, under tvil, at dette var å anse som en vesentlig feil. Det ble lagt vekt på at brudd på avvisningsreglene etter sin art var å anse som vesentlig feil samt at reglene om plikten til å legge frem skatteattest er enkle å forstå og det var enkelt å undersøke om kravet var oppfylt før etter at tilleggsfristen var gått ut. Det forhold at fremlagt kredittvurdering viste at leverandøren hadde svært god økonomisk soliditet kunne ikke reparere feilen. Hensynet til effektivitet og likebehandling måtte tillegges avgjørende vekt.

Mindretallet kom, under tvil, til at feilen ikke var tilstrekkelig grov til at den forbigåtte tilbyder kunne ha rett til å få erstatning for sitt fortjenestetap. Lagdommer Robberstad tok også utgangspunkt i at et brudd på en plikt til å avvise en tilbyder etter sin art må anses som en vesentlig feil. Dette kunne imidlertid stille seg ulikt avhengig av om avvisningsplikten har sitt grunnlag i hensynet til likebehandling, konkurranse og gjennomsiktighet, eller om reglene har sitt grunnlag i oppdragsgivers og samfunnsmessige interesser. I sistnevnte tilfelle vil det kunne gi en tilbyder en tilfeldig fordel dersom feilen uten videre skulle gi rett til erstatning for fortjenestetap. I denne saken er avvisningsreglene nettopp begrunnet med oppdragsgivers og samfunnsmessige interesser.

Mindretallet påpekte videre at hovedformålet med anskaffelsesregelverket er effektiv ressursbruk, og at denne feilen hadde karakter av en formalfeil som ikke medførte brudd på kravet til likebehandling av leverandørene ved evaluering av tilbudene. I tillegg inneholdt tilbudet en fersk kredittvurdering som viste at leverandøren hadde svært god soliditet. Oppdragsgiver hadde følgelig dokumentasjon på at det var en seriøs aktør med evne til å oppfylle kontraktarbeidet.

Endelig ble det trukket frem at det i ettertid viste seg at leverandøren rent faktisk ikke hadde restanser, at kommunen, dersom de hadde oppdaget dette tidligere, kunne ha gitt en tilleggsfrist for ettersendelse og at de sannsynligvis ville ha gitt en slik frist. Det forhold at mangelen ved attestene ikke ble oppdaget i tide kunne ikke anses som en vesentlig feil. Dette bar karakter av å være en formalfeil/glipp av en liten kommune med begrensede ressurser til å håndtere anskaffelser. Hensynet til å sikre effektive anskaffelser tilsa heller ikke at det i et tilfelle som dette bør reageres med erstatningsplikt for den positive kontraktsinteressen.

Dommen er ikke rettskraftig.

Les også