Ny dom fra Høyesterett konkluderer med at reisetid skal regnes som arbeidstid

Den 4. juni d.å. avsa Høyesterett en ny dom i sak om hvorvidt tid brukt på reiser til og fra et annet arbeidssted enn det vanlige og utenom alminnelig arbeidstid, var å anse som «arbeidstid» etter arbeidsmiljøloven kapittel 10. Dommen gir anvisning på momenter av betydning for når reisetid utenfor den alminnelige arbeidstiden skal regnes som arbeidstid.

Den 4. juni d.å. avsa Høyesterett en ny dom i sak om hvorvidt tid brukt på reiser til og fra et annet arbeidssted enn det vanlige og utenom alminnelig arbeidstid, var å anse som «arbeidstid» etter arbeidsmiljøloven kapittel 10. Dommen gir anvisning på momenter av betydning for når reisetid utenfor den alminnelige arbeidstiden skal regnes som arbeidstid.

Saken hadde sin opprinnelse i Gaular i Sogn og Fjordane, der en politimann blant annet hadde som oppgave å delta i politidistriktets utrykningsenhet. Ved oppdrag for enheten var oppmøtestedet jevnlig andre steder i politidistriktet enn ved det ordinære lensmannskontoret. Spørsmålet i saken var hvorvidt politimannens reisetid utenom alminnelig arbeidstid til varierende oppmøtested var å regne som arbeidstid.

Eter arbeidsmiljøloven skal tid hvor «arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver» regnes som arbeidstid. Det tradisjonelle utgangspunktet, som Høyesterett også viser til, har vært at reisetid utenfor den alminnelige arbeidstiden ikke regnes som arbeidstid. Reisetid vil imidlertid regnes som arbeidstid hvis arbeidstaker må sies å stå til arbeidsgivers disposisjon under reisen.

Før sakens behandling for Høyesterett hadde EFTA-domstolen gitt en rådgivende uttalelse i saken. Med utgangspunkt i EFTA-domstolens uttalelse kokte spørsmålet i saken i hovedsak ned til om politimannen måtte anses å stå til arbeidsgivers disposisjon under reisen. Etter en vurdering av de konkrete omstendighetene i saken, kom Høyesterett til at dette var tilfellet.

Høyesterett la blant annet vekt på at:

  • Arbeidstaker reiste med arbeidsgivers transportmiddel og hadde med noe utstyr fra arbeidsgiver
  • Reisetiden var nødvendig for å utføre arbeidet
  • I løpet av reisen var arbeidstaker forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser
  • Arbeidsgiver kunne fritt avlyse, endre eller legge til oppdrag
  • Arbeidstaker kunne ikke fritt og uten avbrudd beskjeftige seg med egne interesser under reisen

Etter dette konkluderte Høyesterett enstemmig med at reisetiden skulle telle som arbeidstid.

Dommen er konkret begrunnet og gir etter vårt syn få generelle retningslinjer når det gjelder grensen mellom reisetid og arbeidstid. Det oppstilles heller ikke minstekrav for når reisetid skal regnes som arbeidstid. Det kan derfor tenkes tilfeller hvor reisetid skjer utenfor alminnelig arbeidstid, med færre eller andre elementer av styring enn i denne saken, som også vil måtte regnes som arbeidstid.

I virksomheter hvor medarbeidere jevnlig gjør tjenestereiser utenfor arbeidstid, vil en tilpasset ordning for beregning av arbeidstid og kompensasjon for reisetid etter vår erfaring være en god og forutsigbar løsning for begge parter. En slik ordning bør ta hensyn til blant annet reisenes lengde, hyppighet og valg av transportmiddel, og gjerne etableres i samarbeid med de tillitsvalgte.

Les også