Nyhet / 08.03.2018

Ny høyesterettsdom om fondselskapers fradragsrett for management fees

Skrevet av Andreas Vik, Espen Nordbø, Nils Flesland Bull & Preben Brecke

Høyesterett avsa den 28. februar 2018 en dom som avklarer viktige grunnprinsipper for fondsselskapers skattemessige fradragsføring av honorarer («management fees»). Det var i saken enighet om at honorarene utgjorde betaling både for ordinær løpende forvaltning og rådgivning som spesifikt knyttet seg til tjenester ved kjøp eller salg av selskaper («transaksjonskostnader»).

Striden stod for det første om det gjaldt en såkalt «hovedformålslære» som innebar at fradragsretten skulle bestemmes ut fra hovedformålet med kjøpet av forvaltningstjenestene.  Dernest var spørsmålet hvordan grensen mellom fradragsberettiget forvaltningskostnad og ikke- fradragsberettigede transaksjonskostnad skulle trekkes.

Høyesterett kom til at når det samlede honoraret skal dekke både konkret kjøps-/salgsbistand og andre oppgaver under forvaltningsoppdraget, så er det ikke er grunnlag for å anvende en hovedformålslære. Fondet måtte derved selv løpende vurdere hvor stor del av forvaltningshonoraret som var omfattet av fradragsrett.

Det konkrete ligningsvedtaket ble opphevet fordi Høyesterett fant at det forelå en svikt i skattekontorets skjønnsutøvelse. Høyesterett la her vekt på at skattekontoret hadde kommet til at 40 % av honoraret utgjorde transaksjonskostnader for to ulike fond, til tross for at det ene fondet var i tidlig i sitt livsløp, mens det andre var fullinvestert.

Det vil for de fleste forvaltere være lite praktisk, og ofte umulig å spesifisere den faktiske tidsbruk på de ulike tjenesteelementer. Høyesterett anerkjenner at det er praktisk vanskelig å foreta en konkret oppdeling, men fritok altså ikke norske fondsselskap (eller norske investorer i transparente strukturer) fra å gjøre en fordeling ut fra et skjønn.

Norske forvaltningsselskaper og andre forvaltere av norske PE-fond og tilsvarende strukturer bør derfor være oppmerksomme på dommen og vurdere om den gir grunnlag for å implementere endrede rutiner. Dette kunne eksempelvis være at det ble orientert om omfanget av eventuelt arbeid direkte knyttet til kjøp eller salg av selskaper i den aktuelle perioden, slik at fondsselskapene (eller eventuelt investor) kan få et bedre grunnlag for skjønnsutøvelsen.

Fondsselskapene bør begrunne sin fordeling og grunnlaget for den i vedlegg til skattemeldingen.

I mangel av rutiner som beskrevet vil resultatet lett kunne bli at skattekontoret utøver et skjønn basert på sin oppfatning av forvalterens oppgaver. Tvilen vil her dessverre sjelden komme fondet eller dets eiere til gode.